Åpne hovedmenyen
Hukou har flere betydninger.
Hukoubok i Folkerepublikken Kina

Hukou (forenklet kinesisk: 户口, tradisjonell kinesisk: 戶口, pinyin: Hùkǒu, også kalt hùjí 户籍) er det offisielle systemet for bostedskontroll i Folkerepublikken Kina. Kinesere har ikke uten videre rett til fri bosetting i eget land. Det finnes også Hukoubøker (户口登记本, familieregistre) som enhver familie i Folkerepublikken skal ha i sin besittelse, og som opplyser om alle viktige personaliahendelser (som fødsel, ekteskap).

Lignende registreringssystemer finnes også i Taiwan (også kalt Hukou) og i andre østasiatiske land:

Innhold

Tidlig forhistorieRediger

Familieregistre fantes det i Kina så tidlig som under Xiadynastiet (ca. 2100-1600 f.Kr.). I århundrene som fulgte ble systemet utviklet til å registrere familie- eller klangrupper og tjente til organisering av skattlegging, militærtjeneste og sosial kontroll.

Ifølge Eksaminasjon av Hukou i Wenxian Tongkao fra 1317, var det en befolkningsminister under Zhoudynastiet ved navn Simin (司民), som hadde til oppgave å se til registreringen av fødsler, dødsfall, ut- og innflytting. I Zhouritene heter det at kopier av dokumentene ble oppbevart på tre forskjellige steder. Familiene ble organisert i baojiasystemet.

Guan Zhong, statsminister i staten Qi i det 7. århundre f. Kr., innførte forskjellig skatte- og militærtjenesteregimer fra område til område. Dessuten forbød han fri immigrasjon, emigrasjon og deling av familier - alt dette krevde tillatelse fra myndighetene.

Xiao He, første kansler i Handynastiet, tilføyde kapittelet Hu (kinesisk: 户律) som en an de ni grunnleggende lover under Han (九章律), der Hukou-systemet ble fastlagt som grunnlag for skattlegging og innkalling til soldattjeneste.

Hukou-systemet i Mao-eraenRediger

I Mao Zedongs era (1949-1976) var bostedskontrollen og den tilknyttede tvangsmessige befolkningeimmobilitet et sentral element i myndighetens kontroll med befolkningen. Opphold på det registrerte bosted var forutsetning for ethvert lovlig erverv og tildeling av mat og andre nødvendighetsgoder.

Etter MaoRediger

Etter Deng Xiaopings reformer ble det mulig for mange borgere å flytte uoffisielt til steder med bedre arbeidsmuligheter. Det førte til veldige immigrasjonsstrømmer til de økonomisk begunstigede kystregionene.

Det finnes (2012) formodentlig mellom 150 til 200 millioner kinesere[1] som faktisk bor annetsteds enn deres hukou tilsier. Deres offisielle bånd til et hjemsted de forlengst har forlatt innebærer ofte vesentlige ulemper, og også for deres barns skolegang og adgang til gaokaoeksamenen. Barn får ikke hukou etter fødestedet, men etter der deres foreldre (eller en av foreldrene) har hukou.

ReferanserRediger

  1. ^ FAN, Cindy C. "China on the move", s. 1