Hjemliggjøring og fremmedgjøring
Hjemliggjøring og fremmedgjøring er strategier innenfor oversettelse. Begrepene betegner til hvilken grad oversettere oversetter en tekst i samsvar med målkulturen (kulturen som tilsvarer språket det oversettes til). Hjemliggjøring er en strategi for å oversette tekst nøye tilpasset kulturen til det oversatte språket, noe som kan innebære tap av informasjon fra kildeteksten. Fremmedgjøring er en strategi brukt for å beholde informasjon fra kildeteksten, og innebærer bevisst å bryte konvensjonene i det oversatte språket for å bevare betydningen.[1] Disse strategiene har blitt debattert i hundrevis av år, men den første personen som formulerte dem i sin moderne forstand var Lawrence Venuti, som introduserte dem til oversettelsesstudier i 1995 med sin bok The Translator's Invisibility: A History of Translation.[1][2] Venutis innovasjon i feltet var hans syn på at diikotomien mellom hjemliggjøring og fremmedgjøring var ideologisk; han ser fremmedgjørelse som det etiske valget for oversettere.[1]
Teori rediger
Referanser rediger
- ^ a b c Gile, Daniel. Basic concepts and models for interpreter and translator training. Amsterdam Philadelphia: John Benjamins Pub. Co. ISBN 978-90-272-2433-0.
- ^ Venuti, Lawrence. The Translator's Invisibility. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-11538-4.