Hervors saga

Hervors og Hedreks saga (norrønt Hervarar saga ok Heiðreks), eller ofte referert til som kun Hervors saga (Hervarar saga), er en legendarisk saga fra slutten av 1200-tallet som kombinerer emner og ulike fortellinger fra flere eldre sagaer. Det som knytter sagaen sammen er det magiske sverdet Tyrving/Tyrfing, som gjør den som bærer det uovervinnelig, og det går i arv fra generasjon til generasjon. Fortellingen har sterke mytologiske innslag. De islandske forfatterne er ukjente, og teksten er blitt bevart i tre ulike varianter, håndskriftene «R», «H» og «U».

Orvar-Odd og Hjalmar tar farvel etter striden på Samsø, maleri av Mårten Eskil Winge (1866).

Det er en verdifull saga av flere ulike grunner foruten dens litterære kvaliteter. Den inneholder tradisjonene om krigene mellom goterne og hunerne fra 300-tallet, og den siste delen i U-håndskriften er benyttet som en kilde for svensk middelalderhistorie, skjønt denne er antagelig et sent tillegg. I tillegg er den en viktig kilde som inspirasjon for Tolkien da han satte sammen sine legender om Midgard. Imidlertid kan sagaen være mest verdsatt for sin minneverdige billedbruk, eller for å sitere fra når hunerne invaderer:

Hervor står i soloppgangen på toppen av tårnet og ser sørover mot skogen; Angantyr stiller opp sine menn for kamp og bemerker tørt at det vil være bruk for flere av dem når det er snakk om mjøddrikking, store skyer av støv ruller over sletten, hvor det blinker i hvite brystharnisk og gylne hjelmer når den huniske horden kommer ridende inn.

Sammendrag

Hervor dør.

Sagaen handler om sverdet Tyrving og om hvordan det ble smidd og forbannet av dvergene Dvalin og Durin for kong Svaverlame (Svafrlami). Han gifter bort datteren Eyfura (Øyfura), som er den vakreste av alle møyer, samt gir han bort det mektige sverdet til Arngrim på Bolm. De reiser til øya Bólmr, identifisert som Bolmsö i Småland – skjønt i senere utgaver av sagaen hevdes det å være en øy ved navn «Bolm» i Hålogaland.

Arngrim ga sverdet til sin sønn Angantyr. Angantyr døde i en kamp på den danske øya Samsø mot den svenske helten Hjalmar den hugstore. Imidlertid blir Hjalmar så sterkt såret at også han dør. Hjalmars venn Orvar-Odd begravde det forheksede sverdet i gravhaugen sammen med Angantyr. Fra gravhaugen ble sverdet tatt tilbake av Angantyrs datter, skjoldmøen Hervor som stevnet sin døde far for å kreve sin arv.

Deretter fortsetter sagaen med Hervor og hennes sønn Heidrek, konge av Reidgotaland («goternes land»). Mellom Heidreks sønner Angantyr og Lad (Hlod, Hlöd) skjer det en stor kamp om deres fars arv, og Lad får støtte fra hunerne. Imidlertid blir Lad beseiret og drept.

Mot slutten av sagaen fortelles det at Angantyr hadde sønnen Heidrek Ulveham (Heidhrekr Ulfhamr), som siden var konge av Reidgotaland i lang tid. Han hadde datteren Hild som var mor til Halvdan Raske som igjen var far til Ivar Vidfamne. Etter Ivar Vidfamne er det en liste av svenske semilegendariske konger opp til Filip Halstensson. Dette var sannsynligvis skrevet ved et langt senere tidspunkt enn resten av sagaen og lagt til av en senere redaksjon

Versjoner

Orvar-Odd infomerer Ingeborg om at Hjalmar er død, maleri av August Malmström (1859)

Sagaen er bevart i flere manuskripter, men det er tre adskilte versjoner som kalles for håndskriftene «H», «R», og «U», og hvor H og R er bevart på pergamentpapir. H er bevart i Hauksbók (A.M. 544, 4to), av Haukr Erlendsson (død 1334), fra ca. 1325. R eller MS 2845, 4to er fortsatt oppbevart i Det Kongelige Bibliotek i København og det er datert til 1400-tallet. Det er også en versjon kalt U som er detvis bevart som R:715 i universitetsbiblioteket ved Uppsala universitet; Carolina Rediviva, og som AM 203 fol. i universitetsbiblioteket i København. Denne versjonen er fra midten av 1600-tallet og ble skrevet av Síra Jón Erlendsson i Villingaholt på Island (død 1672).

Alle disse kildene skiller seg fra hverandre. Eksempelvis er R betraktet som den som ligger nærmest den opprinnelige versjonen og er mer lik U enn til H, men mangler det første kapitelet og en avslutning. På den andre siden inneholder den Hjalmars dødskvad. H slutter med Gestumblindi og R avsluttes rett før slutten på kapittel 12. Imidlertid er det to kopier av H, AM 281, 4to (h1) og AM 597b, 4to (h2), fra 1600-tallet, og disse to kopiene har bevart gåtene til Gestumblindi fra H-versjonen.

Alle svenske oversettelser med unntak av den siste bygger på U-håndskriften fra 1600-tallet. Den første oversettelsen ble gjort av Olof Verelius i 1672. På 1800-tallet ble sagaen oversatt på nytt av Arvid August Afzelius og i 1888 atter av Albert Ulrik Bååth. Den aller siste svenske oversettelsen ble gjort i 1995 av Lars Lönnroth i boken Isländska mytsagor og ble gjort på grunnlag av R-håndskriften fra 1400-tallet.

Alder

Hendelsene i goterkrigene med hunerne er av betydelig alder, og er basert på hendelser tidlig eller på midten av 300-tallet som ble videreformidlet i mer enn tusen år.

Det er et tegn på sagaens høye alder at navnene opptrer i ekte germanske former og ikke i en form som påvirket av latin. Navnene for gotere synes å ha gått ut av bruk etter 390, eksempelvis Grýting (østgotisk, tilsvarende den latinske formen Greutungi) og Tyrfing (vestgotisk, tilsvarende den latinske formen Tervingi). Hendelsene skjer der goterne holdt til i løpet av krigene med hunerne. Den gotiske hovedstaden Arheimar er lokalisert ved elven Dnepr («...á Danparstöðum á þeim bæ, er Árheimar heita...»), kong Heidrek dør i fjellkjeden Karpatene («...und Harvaða fjöllum») og slaget med hunerne skjer på slettene ved Donau («...á vígvöll á Dúnheiði í Dylgjudölum»). Det mytiske Myrkviðr (norrønt for «mørk skog») som skiller goterne fra hunerne kan tilsvare det antikke stedsnavnet Palus Maeotis, det vil si der hvor elven Don renner ut i Azovhavet.

Selv om navnene peker mot et historisk grunnlag er hendelsene slik de er beskrevet i sagaen sterkt forvrengt og vanskelig å sette sammen med andre kilder. Ettersom navnet Heidrek (norrønt Heiðrekr) er kvasisynonymt med Ermanarik (død 376), en østgotisk konge (heiðr betyr «ære» / «heder», og Aírman-, norrønt Jormund betyr «stor»), er en mulig sidestilling at Heidrek den vises sønnesønn Heidrek Ulveham tilsvarer Ermanarik. Etter sigende skal Heidrek Ulveham ha styrt over goterne for en lang tid og Jordanes forteller at Ermanarik levde i 110 år. Om det er så kan Hervors saga reflektere en del av gotisk historie som ikke er dekket av andre kilder.

Tolkien

Det er mye i denne sagaen som lesere av Tolkiens verk vil kjenne igjen. Det er for eksempel Rohirrim, tapre skjoldmøyer, Myrkviðr (engelsk «Mirkwood»), hjemsøkte gravhauger som kaster fra seg forheksede sverd, et episk slag, et flammende sverd og to dverger ved navn «Dwalin og Durin». Tolkiens yngste sønn Christopher Tolkien oversatte sagaen i 1960 og ga oversettelsen tittelen The Saga of King Heidrek the Wise.

Se også

• Tyrfingsyklusen

Litteratur

• Hervarar Saga ok Heidreks. Red. (E.O.) G. Turville-Petre. London: University College London, for the Viking Society for Northern Research, 1956; introduksjon ved Christopher Tolkien.
• The Saga of King Heidrek the Wise. Overs. av Christopher Tolkien. London: Thomas Nelson & Sons (Icelandic Texts), 1960. [30 Jun 60], tilgjengelig på nettet (tung nedlasting)

Eksterne lenker

• Hervarar saga ok Heiðreks på norrønt fra Heimskringla.no
• Saga Heiðreks konungs ins vitra på norrønt fra Heimskringla.no
• Hervars och Hedreks saga, i Albert Ulrik Bååths svenske oversettelse
• Tunstalls engelske oversettelse av Hervarar saga