Henri-Benjamin Constant de Rebecque

Henri-Benjamin Constant de Rebecque (født 25. oktober 1767 i Lausanne, død 8. desember 1830 i Paris) var en politisk teoretiker, forfatter og politiker i Frankrike.

Henri-Benjamin Constant de Rebecque
Født		Henri-Benjamin Constant de Rebecque 25. okt. 1767 Lausanne
Død		8. des. 1830 (63 år) Paris
Beskjeftigelse		Filosof, politiker, skribent, dagbokskriver, naturviter
Embete		Membre de la Chambre des députés des départements (Deuxième législature de la Seconde Restauration, Sarthe, 1819–1822) Membre de la Chambre des députés des départements (Troisième législature de la Seconde Restauration, Seine, 1824–1827) Membre de la Chambre des députés des départements (Quatrième législature de la Seconde Restauration, Bas-Rhin, 1827–1830) Member of the Chamber of Deputies (Première législature de la monarchie de Juillet, Bas-Rhin, 1830–1830)
Utdannet ved		University of Edinburgh
Ektefelle		Charlotte Constant de Rebecque (1769-1845)
Partner(e)		Germaine de Staël
Søsken		Louise Marie Anne d'Estournelles Constant de Rebecque
Nasjonalitet		Sveits (1767–1790) Frankrike (1790–1830)
Gravlagt		Père Lachaise Grave of Constant
Utmerkelser		Grand prix des Meilleurs romans du demi-siècle (1952) (for verk: Adolphe)
Henri-Benjamin Constant de Rebecque på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Constant ble født i Sveits og var av hugenottisk slekt. Han fikk privatundervisning i hjemmet, før han ble innskrevet ved universitetet i Erlangen og så ved universitetet i Edinburgh.

Karriere

Resten av sitt liv skulle han tilbringe i Frankrike, Sveits, Tyskland og Storbritannia.

Germaine de Staël og han hadde en intim relasjon.^{[trenger referanse]} Deres intellektuelle samarbeide gjorde dem til de mest innflytelserike kompanjonger i samtiden.^{[trenger referanse]} Han var engasjert i fransk politikk som publisist og politiker i den siste fase av den franske revolusjon og 1815-1830. I perioder i den senere tiden satt han i den franske nasjonalforsamling, der han virket som en elokvent taler samt leder av den venstreliberale opposisjon.^{[trenger referanse]}

Verk

Som klassisk liberal forfatter, snarere i den anglosaksiske enn frankofone tradisjon, hentet han inspirasjon fra England i stedet for fra Romerriket til sin idé om en funksjonell modell for demokrati i et samfunn som styres av sitt næringsliv.^{[trenger referanse]}

Han oppsatte en distinksjon mellom «antikkens demokrati» og «det moderne demokrati».^{[trenger referanse]}

Det antikke demokrati forstod han som et republikansk demokrati med deltakerinnflytelse i hvilken medborgere ble gitt rett til direkte å påvirke politiske beslutninger ved debatter og valg.^{[trenger referanse]} For å fremme denne deltagelse hadde medborgerne en moralsk forpliktelse til å avsette den tid og energi som kreves. Generelt sett forutsatte det antikke demokrati en samfunnsstruktur med en underklasse av slaver som utførte mye av det produksjonsorienterte arbeide, slik at borgerne ble gitt mulighet til å overlegge om politiske spørsmål. Det antikke demokrati var videre begrenset til relativt små og homogene samfunn, som uten problem kunne samles på ett sted for drøftelsen av politikk.

Det moderne demokrati var som kontrast basert på å oppnå sivile rettigheter, at landet skulle bygges på lov, og individenes frihet fra for mye inngripen av staten. Direkteinnflytelsen måtte være begrenset som en nødvendig konsekvens av størrelsen av de moderne stater, men også en ufrakommelig følge av en samfunnsstruktur der praktisk tatt samtlige måtte utføre arbeid for å ha råd til å leve. I stedet skulle demokratiet manifesteres ved valg av representanter, som på sine velgeres vegne skulle overlegge i parlamentet slik at medborgerne skulle være fri fra å delta i den politiske hverdagen.^{[trenger referanse]}

Constant mente til og med at oppblomstringen av handel skulle få slutt på kriger. Han angrep Napoleon Is stridsvilje ved å kalle den illiberal og utilbørlig i et moderne samfunn som bygde på en sosial organisasjon med næringsliv. I antikkens demokratier tenderte krig å være vanlige, mens en stat som bygde på det moderne demokratis prinsipper burde leve i fred med andre fredeliga nasjoner.^{[trenger referanse]}

Distinksjonen mellom antikkens og det moderne demokrati er betyningsfull på flere vis. Først for at Frankrike hadde forsøkt å gjenskape det antikke demokrati under revolusjonen ved å opprette institusjoner og organ etter en romersk modell. De hadde skutt seg i foten og overlatt tøylene til Napoleons personlige styre, anså Constant og trodde at om demokratiet skulle kunne reddes fra utviklingen i revolusjonens kjølvann, måtte kopieringen av det antikke demokrati opphøre til fordel for et praktisk og funksjonelt moderne demokrati.^{[trenger referanse]}

England hadde siden revolusjonen i 1688 kunnet kombinere moderne demokrati med monarki på et utmerket vis, anså Constant, og dro derfor konklusjonen at monarki var et bedre styresett for å bevare det moderne demokrati.^{[trenger referanse]} Acte Additional fra 1815 som omvandlet Napoleons styre til et konstitusjonelt monarki, var Constant med på å utforme. Selv om den tilkom rett før Napoleons fall, har den hatt fortsatt betydning for åt tegne opp et mulig kompromiss mellom demokratiet og monarkiet. Den franske konstitusjonen fra 1830 kan ses som en virkeliggjørelse av flere av Constants idéer^{[trenger referanse]}: et arverike med parlament og regjering med den utførende makt fordelt hos de forskjellige ministre. Constant blir ofte forbisett på grunn av sine anglosaksiske sympatier, men likevel bidro han på et vesentlig om enn indirekte vis til den franske konstitusjonelle tradisjon.^{[trenger referanse]}

For det andre utviklet Constant en ny teori om konstitusjonell monarki, der monarkiet var tenkt å fungere som en uavhengig kraft som skulle balansere, beskytte og kontrollere de andre kreftene: De lovstiftende, dømmende og de utøvende makter. Dette var en videreutvikling av William Blackstones teori som fantes i den engelsktalende verden, der monarken var den utøvende makts overhode.^{[trenger referanse]} I Constans modell tilfalt kabinettet den utøvende makt som var utsett av kongen men stod til ansvar for parlamentet, og kongen var statens overhode. Ved denne klare distinksjon mellom kongens og kabinettets myndighet koblet Constant tilbake til den tradisjon som fantes i England siden lenge: at ministrene og ikke kongen var ansvarlige – og at kongen derfor hersket uten å bestemme. Dette hadde betydning for den franske konstitusjon og annetsteds.^{[trenger referanse]} Det bør imidlertid fremholdes at kongen ikke var maktesløs i Constants modell: kongen hadde flere rettigheter, blant annet å komme med juridiske uttalelser, å oppløse regjeringen og kalle til nyvalg, å utse adelsmenn, og avskjedige ministre – men han kunne ikke regjere, forfatte lover, eller styre forvaltningen ettersom dette var regjeringens oppgave.

Dette system ble bokstavelig realisert i Portugal i 1822 og Brasil i 1824, der monarken fikk en modererende rolle snarere enn utøvende makt.^{[trenger referanse]} På andre hold, for eksempel Sardinia i 1848 som påvirket utformingen av Italia i 1861, var den utøvende makt lagt tli monarken men kunne bare utføres av ministrene.^{[trenger referanse]}

Andre engasjement som Constant tok for seg var for eksempel en ny slags føderalisme – et alvorlig forsøk på å desentralisere Frankrikes regjering ved å fordele visse oppgaver til lokale og regionale enheter.^{[trenger referanse]} Dette forslag ble fulgt i 1831 da folkevalgte lokale forsamlinger ble etablert.

Constants skrifter om antikkens demokrati har dominert forståelsen av hans skrifter.^{[trenger referanse]} Constant var ikke en talsmann av radikal libertarianisme. Hans mer skjønnlitterære skrifter, hovedsakelig Adolphe, og hans skrifter innen religion, la vekt på vekten av selvoppofring og de menneskelige følelser varme som det sosiale livets grunnlag.^{[trenger referanse]} Samtidig som han gikk inn for individuell frihet som fundamental for individets moralske utvikling og som hva som utmerket det moderne samfunn, anså han at egoisme og egeninteresse var utilstrekkelige dersom de inngikk i definisjoner av personlig frihet.^{[trenger referanse]} Følelsesmessig ekthet og fellesskap var hva som var det avgjørende.^{[trenger referanse]} I dette var han sterkt påvirket av den etikk som var blitt fremført av Rousseau og Immanuel Kant.^{[trenger referanse]}

Bibliografi

Statsvitenskapelige og politiske tekster

• Principes de politique applicables à tous les gouvernements représentatifs(1815)
• Cours de politique constitutionnelle (1818-1820)
• "De la liberté des Anciens comparée à celle des Modernes" (1819)
• De la religion considérée dans sa source, ses formes et son développement (1824-1830)
• Mélanges de littérature et de politique (1829)
• Du polythéisme romain considéré dans ses rapports avec la philosophie grecque et la religion chrétienne (1833)

Romaner

• Le Cahier rouge (1807)
• Adolphe (1816)
• Cécile (1851, posthumt utgitt)

Eksterne lenker

• (en) Benjamin Constant – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Institut Benjamin Constant