Åpne hovedmenyen
Hengende ruller med kalligrafi utstilt i Shanghaimuseet
Hengende rull med maleri, Shanghaimuseet

Hengende rull (kinesisk: 立軸; pinyin: lìzhóu; også kalt 軸 zhóu eller 掛軸 guàzhóu)[1] er et av flere tradisjonelle vis å utstille kinesisk malerkunst og kinesisk kalligrafi på. De tradisjonelle fremstillingsmåtene av slike arbeider er i deg selv å betrakte som en kunstform.[2]

Hengende ruller er vanligvis tiltenkt fremvisning over en begrenset tidsperiode. Etterpå kan de knyttes sammen i en rull og lagres.[3][4] Hengende ruller kan således roteres alt etter årstid og foranledning.[5] Den bemalte overflaten av papir eller silke kan bli satt opp med dekorative brokadebord av silke.[4] Bildene på hengende ruller er komponert slik at forgrunnen vanligvis er nederst på rullen og de fjernere motivelementer suksessivt høyere opp på den.[4]

HistorieRediger

 
Utsnitt av et maleri fra Mingdynastiet der en hengende rull av Xuanhezhuang-type er avbildet

I Kina ble de tidligste former av ruller utviklet fra litteratur og andre tekster skrevet på bambus- eller trebrett og silkebannere.[2][6] De tidligste hengende ruller i er beslektet med og utviklet fra silkebannere slik de oppstod i antikkens Kina.[7][2][8] Disse lange bannerne ble hengt vertikalt på vegger.[2] Det er funnet slike silkebannere og bemalte hengende ruller i Mawangduigravene ved Changsha fra Handynastiets tid (206 f.Kr. – 220 e.Kr.).[7][8] Under Tangdynastiet (618–907) ble de estetiske og strukturelle uttrykk fastlagt og regelbundet på en måte som er blitt normgivende for ettertiden.[3] Tidlig under Songdynastiets tid (960–1279) ble rullene et særlig yndet fremstillingsmedium for de forskjellige kunstneriske stiler som da ble utviklet,[7][6] og det ble utvilket hengende ruller av mange varierende størrelser og proporsjoner.[2]

Noen stilvarianterRediger

Det er en rekke forskjellige stilvarianter for hengende ruller, som for eksempel:

  • Yisebiao (一色裱, enfargesoppsett)[3]
  • Ersebiao (二色裱, tofargesoppsett)[3]
  • Sansebiao (三色裱, trefargesoppsett)[3]
  • Xuanhezhuang (宣和裝, Xuanhe-stil; også kalt 宋式裱, Song-oppsett)[3][9]

Ved siden av dette er det flere forskjellige presentasjonsmåter.

  • Hallmalerier (中堂畫)
Hallmaleriet er ment å være det sentrale blikkfang i en hovedhall.[10] Den er vanligvis nokså stor og har gjerne et komplisert motiv.[10]
  • Fire hengende ruller (四條屏)
Denne måten å henge opp rullene på ved siden av hverandre ble unviklet fra maleriene på kinesiske foldeskjermer.[10] Det dreier seg om en rekke (gjerne flere enn fire) smale og lange hengende ruller ved siden av hverandre, men de kan også henge hver for seg.[10] Motivene er beslektede til hverandre,[10] som for eksempel knyttet til de fire årstider, eller de fire herrer (orkidé, bambus, krysantemum, plommeblomstring) og de fire skjønnheter (kvinner kjent for sin skjønnhet).
  • Panoramaskjermer (通景屏)
Panoramaskjermer utgjøres av flere hengende ruller med motivkontinuitet, slik at motivet fortsetter på de tilstøtende rullene.[10] Disse hengende rullene kan dekke store veggflater og har vanligvis ikke noen skilleborder imellom.[10]
  • Couplet-oppheng (對聯)
Dette er enten to ruller ved siden av hverandre, eller to som flankerer en sentral rull. Dette oppsettet er ment for poetisk kalligrafi utført med vertikalt oppsatte skrifttegn. Denne stilen ble populær under Mingdynastiet (1368–1644).[11]

ReferanserRediger

  1. ^ «立軸». National Palace Museum. Besøkt 16. august 2011. 
  2. ^ a b c d e Sze, Mai-Mai (1957). The Tao of painting. Taylor & Francis. s. 62–65. Besøkt 15. august 2011. 
  3. ^ a b c d e f Lee, Valerie (2003). «The treatment of Chinese ancestor portraits: An introduction to Chinese painting conservation techniques». Journal of the American Institute for Conservation. 42 (3): 463–477. Besøkt 16. august 2011. 
  4. ^ a b c «A Look at Chinese Painting». The Metropolitan Museum of Art. Besøkt 14. august 2011. 
  5. ^ Andrews, Julia F. (1994). Painters and politics in the People's Republic of China: 1949 - 1979. Berkeley: University of California Press. s. 232. ISBN 978-0-520-07981-6. 
  6. ^ a b Dillon, Michael (1998). China: A historical and cultural dictionary. Richmond: Curzon. s. 273. ISBN 978-0-7007-0439-2. 
  7. ^ a b c «Technical Aspects of Painting». Besøkt 15. august 2011. 
  8. ^ a b Sullivan, Michael (1984). The arts of China (3rd utg.). London: University of California Press. s. 71. ISBN 978-0-520-04918-5. 
  9. ^ «宣和装». National Palace Museum. Besøkt 16. august 2011. 
  10. ^ a b c d e f g Qu, Lei Lei (2008). The simple art of Chinese brush painting. New York: Sterling. s. 58–9. ISBN 978-1-4027-5391-6. 
  11. ^ «Approaching "Pride of China": Understanding Chinese Calligraphy and Painting.». Chinese Civilisation Centre. Besøkt 17. august 2011. 

Eksterne lenkerRediger