En helsekoordinator er i det norske helsevesenet en tjenesteyter som skal jobbe for å sikre samordning av tjenestetilbudet til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester.[1] Formålet med tjenesten er at pasient eller bruker skal motta et sømløst tjenestetilbud.[2]

Norge rediger

I Norge blir personen som utfører koordinatorrollen vanligvis oppnevnt i kommunen.[3]

Lovfestet rettighet rediger

Regler om koordinator finnes blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Rett til koordinator rediger

Regler om koordinator finnes blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. For å ha rett til koordinator må to vilkår være oppfylt. For det første må tjenestemottaker være i behov av langvarige tjenester. For den andre må tjenestemottaker ha behov for to eller flere tjenester.

I Pasient- og brukerrettighetsloven fremgår det at «Pasient og bruker som har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester, har rett til koordinator i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven § 7–2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2–5 a» 7.

Barnekoordinator rediger

I pasient- og brukerrettighetsloven § 2–5 c er bestemmelsen om rett til barnekoordinator nedfelt. Av bestemmelsen fremgår det at «Familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, har rett til barnekoordinator i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 7–2 a».[4]

Referanser rediger

  1. ^ «Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator, Kapittel 5, § 16». lovdata.no. Besøkt 11. september 2022. 
  2. ^ «Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)». Regjeringen.no (norsk). 8. april 2011. Besøkt 11. september 2022. 
  3. ^ «Koordinator i kommunen og spesialisthelsetjenesten». Helsedirektoratet (norsk). Besøkt 11. september 2022. 
  4. ^ https://lovdata.no/pro/#reference/lov/2011-06-24-30/%C2%A77-2a