Hellegroper
Hellegroper er en spesiell form for steinsatte ovale eller rektangulære fordypninger i terrenget ut mot kysten,[1] tolket som samiske kulturminner.[2] De er typisk 2–4 meter lange og 1–2 meter brede og opptil 0,5 m dype, og er kun avdekket i Nord-Troms og Finnmark, med ytre deler av Lyngenfjorden som sørligste grense. På hvert sted er det vanligvis opptil fem groper, men store felt på opptil 30–40 groper er også kjent.[1]
Tolkning av funnene rediger
Det er analyser av fettrester i gropene som har fått arkeologer som Audhild Schanche (1951–) til å sannsynliggjøre at dette er anlegg for utvinning av tran eller olje fra marine dyr som kobbe, hval og hvalross.[3][4] Lignende anlegg for utvinning av olje er kjent fra området ved Kvitsjøen. En tror at produksjonen av olje skjedde ved at fangstfolkene la spekket lagvis i gropene sammen med glødende stein. Spekket, som smeltet på grunn av varmen, kunne deretter samles opp.[1] Oljen antas å ha blitt bruk til å impregnere treverk, sjøhyre, tau og til anvendelse i oljelamper.[5] Også i Norrbotten har arkeologene i 1980-årene avdekket flere steder med store ansamlinger av groper for produksjon av seltran, såkalte kokegroper. En mener at disse ble brukt i hundreårene før og etter Kristi fødsel.[6]
Det synes om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og høvdingsamfunnet befester sin posisjon. Anleggene ser ut til å først å fremst være etablert nord for området der den norrøne befolkningen holdt til. Spesielt er konsentrasjonen av hellegropene stor ved grenseområdet mot norrøne boplasser. En har også funnet rester etter torvhus og båtopptrekk. Ut fra alle disse funnene tror en at dette kan ha dreid seg om sesongmessig utnyttelse av ressurser på kysten.[1]
Siden anleggene med hellegroper er så store at de overstiger eget behov, tror en at produksjonen av tranolje kan ha vært eksportrettet. I bytte mot tranolje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne var årsaken til at knapphet på jern ikke oppstod, og at de ikke behøvde å ta i bruk stein.[1]
En tror videre at hellegropene markerte yttergrensene for norrøn bosetning mot nord helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Denne grensen sammenfaller også med det som i senere middelalder var den vestlige skattegrensen for norsk-russisk (Novgorod-republikken) fellesbeskatning av samene. At antallet anlegg med hellegroper er spesielt stort nord for denne grensen, kan ha årsak i nærhet til markedet. Samtidig var anleggene markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene.[1]
Mot slutten av vikingtiden avsluttes bruken av hellegropene. En tror at årsaken er utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Samene får på nytt etablert handelsforbindelser mot øst og olje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse kontaktene. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse mot ressurser i innlandet.[7] Et annet forhold er at det oppstod en stor kilde til olje i form av tran fra utvikling av kommersielt torskefiske på 1000- og 1100-tallet, altså Lofotfisket, hvor tran er en enkel olje å utvinne.[8]
Referanser rediger
- ^ a b c d e f Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. s. 69–77. ISBN 978-82-02-19672-1.
- ^ Andersen, Oddmund: (no) «Hellegroper» i Store norske leksikon (2023)
- ^ Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. s. 63–65. ISBN 978-82-8104-301-5.
- ^ Storli, Inger (2006). Hålogaland før rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200–900 e. Kr. Oslo: Novus forlag. s. 32–34. ISBN 978-82-7099-435-9.
- ^ Berg-Nordlie, Mikkel og Mundal, Else: (no) «Samene i jernalderen» i Store norske leksikon (2022)
- ^ Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. s. 104–109. ISBN 91-7119-239-5.
- ^ Hansen og Olsen 2004, s. 69–77.
- ^ Bratrein 2018, s. 63–65.