Harpyier (gresk: ἅρπυια, harpūia, «snappere», latin: harpeia) var i henhold til gresk og romersk mytologi en form for bevingede ånder eller stormgudinner som er best kjent for at de stjal all maten fra Fineas, en fønikisk konge fra Thrakia, i henhold til en legende. De ble opprinnelig forestilt og framstilt som bevingede kvinner, og senere som rovfugler med kvinnehoder. Den bokstavelige meningen av ordet synes å være «det som snapper» ettersom det kommer fra gresk harpazein (ἁρπάζειν), som betyr «å snappe».

Harpy framstilt i Ulisse Aldrovandis Monstrorum Historia , Bologna, 1642

Et av disse vesnene var mor til vestvinden Zephyros, tidvis beskrevet som en av hestene til Akilles.[1] I denne konteksten har Jane Ellen Harrison anført oppfatningen i Vergils Georgica[2] hvor hoppene ble drektige av vinden alene.[3]

Den greske dikteren Hesiod[4] kalte dem for «vakkert-hårete» vesener, og bilder på gresk keramikkvaser har framstilt harpyiene som vakre kvinner med vinger. Harpyier som stygge og skremmende bevingede fuglekvinner, eksempelvis i dramatikeren AiskhylosEumenidene (linje femti) er en senere utvikling, grunnet en forvirring med sirene. Romerske og bysantinske forfattere beskrev i utpenslede detaljer hvor fæle og stygge de var.

Også i moderne tid har harpyier blitt benyttet i symbolsk kunst, blant annet av Edvard Munch i en tusjtegning (og varianter i andre media) fra 1898. Hos Munch er kvinnen blitt et rovdyr og en åtseleter med skarpe klør og store mørke vinger.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Iliaden, xvi. 150.
  2. ^ iii.274
  3. ^ saepe sine ullis
    conjugis vento, gravidae mirabile dictu; notert og sitert i Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 178.
  4. ^ Hesiod: Theogonien, 267.
  5. ^ Harpy Arkivert 7. juli 2011 hos Wayback Machine., Munchtegneren, Munchmuseet.