Handlings- og refleksjonsmodellen

Handlings- og refleksjonsmodellen er en veiledningsteoretisk tilnærming som retter seg inn mot veiledning av undervisningsrelaterte temaer. Gjennom veiledningen ønsker man å skape større bevissthet rundt verdigrunnlaget som ligger bak den kunnskap som man støtter seg til og derigjennom styrke veisøkerens yrkesidentitet.

Bakgrunn

Det synes å være bred enighet om at Handlings- og refleksjonsmodellen har vært den mest innflytelsesrike modellen og teorien innenfor pedagogisk veiledning i Norge siden 1980-årene. I Norge er det i stor grad Gunnar Handal og Per Lauvås som har utviklet modellen. Flere betegnelser blir brukt, for eksempel både Handlings- og refleksjonsmodellen eller «veiledning som refleksjon over handling».

Gjennom den nasjonale rammeplanen for studier i veiledning ved norske høgskoler har denne modellen blitt retningsgivende for en generasjon norske veiledere. Modellen har også stått svært sentralt i «førskolelærerutdanning|førskolelærerutdanningen» siden tidlig på 1990-tallet.

Bakgrunnen for utviklingen av modellen var en økende kritikk rettet mot den sterke styringen som øvingslærerne hadde over lærerstudentenes praksis. Lærerstudentene måtte føye seg etter øvingslærernes ønsker fordi de satt med makten når de til slutt skulle sertifisere lærerkandidatene. Man mente derfor at lærerutdanningen primært bidro til å skape tilpasningsdyktige lærere.

På mange måter kan man si modellen ble utviklet som en motvekt mot mesterlæringen, som stod sentralt i lærerutdanningen til langt ut på 80-tallet. Det ligger som en forutsetning i mesterlæringen at mesterens arbeid er eksemplarisk og verd etterligning. Den riktige yrkesutøvelsen er forbildet.

Kjennetegn

Handlings- og refleksjonsmodellen ble opprinnelig rettet mot veiledning av undervisningsrelaterte temaer, ikke veiledning på skriving eller veiledning av elever. Gjennom veiledningen ønsker man å skape større bevissthet rundt verdigrunnlaget som ligger bak den kunnskap som man støtter seg til. Veisøker kan få større innsikt i sin egen yrkesidentitet ved å måtte begrunne handlingene sine. Veiledningen konsentrerer seg om den teorien som ligger bak praksis. Ved å bli seg mer bevisst hva denne består av kan man også utvikle sitt eget handlingsrepertoar.

Veiledningens kjerne blir derfor å være en hjelp for den enkelte til å forstå bedre sin egen praksisteori, det vil si hvilke verdier, erfaringer og kunnskap som ligger bak det man gjør eller planlegger å gjøre. Fordi verdigrunnlaget i praksisteorien kan være motsetningsfylt blir det ekstra viktig å arbeide med bevisstgjøring av verdigrunnlaget og hvilken kunnskap man støtter seg til. Veiledningen kan være en hjelp til å avdekke motsetninger i kunnskapsbasen og verdiene. Spørsmål om hva man selv står for som yrkesutøver og hvilke verdier man bygger sine handlinger ut fra, kan bidra til å styrke yrkesidentiteten.

I denne veiledningstilnærmingen trenger man heller ikke bare fokusere på problematiske eller vanskelige spørsmål. Det vil også være en fordel å fokusere på det som man får til. Likevel viser det seg at veiledning i stor grad dreier seg om det som er problematisk.

I «Handlings-og refleksjonsmodellen» legger man mer vekt på planlagte, formaliserte veiledningssamtaler enn i mesterlæren som i større grad vektlegger uformell veiledning. Veiledningen må ta utgangspunkt i veisøker sitt veiledningsbehov. Det er derfor vanlig å be veisøker om å utforme et veiledningsgrunnlag. Dette er et notat som skal hjelpe både veileder og veisøker til å være forberedt til veiledningen.

Veiledningen vil kunne variere avhengig av hvor lenge man har jobbet. Nyutdannete lærere vil for eksempel kunne ha behov for veiledning for å bli tydeligere på egen yrkesidentitet. Mer erfarne yrkesutøvere vil kunne ha behov for veiledning for blant å motvirke stagnasjon og utbrenthet..

Teoretiske inspirasjonskilder

Handal og Lauvås sier ikke så mye eksplisitt om det teoretiske grunnlaget for modellen de har utviklet. De betegner veiledningsstrategien som humanistisk og dialektisk og ser ut til å være inspirert av flere ulike personer. For det første var de inspirert av dansken Ole B. Thomsen som mente lærerstudenter også få være med å utvikle kriterier for god undervisning. For det andre var ideen om en mer studentsentrert veiledning påvirket av Carl Rogers ideer om klientsentrert terapi. Inspirert av Rogers og filosofen Kierkegaard forfektet de ifølge Skagen det man kunne kalle en personsentrert dialogpedagogikk: I den første fasen i et veiledningsforløp må veilederen, som Kierkegaard sier, underordne seg den som veiledes. I første runde må det ikke være spørsmål om hva veileder mener man bør gjøre og ikke gjøre. Den andre vil trolig lete desperat etter signaler om hva «veilederen synes». Dette skal ikke veilederen stille opp på. De mente imidlertid at veileder i midtfasen av veiledningen i større grad kunne stille krav kritisere og vurdere atferd. For det tredje har de vært inspirert av Donald Schön.

Kritikk av modellen

Handlings- og refleksjonsmodellen er blitt kritisert på flere punkter. For det første vil den kunne eliminere veilederen som faglig autoritet fordi man i så stor grad frykter at studenter skal bli undertrykt av autoritære veiledere og øvingslærere. Autoritet finnes ikke. Det er den saklige samtalen som skal ligge bak avgjørelser. Troen på dialog er sterk. Den beskrevne veilederrollen i modellen blir også gitt allmenn gyldighet og man kan spørre seg om man i større grad må ta hensyn til individuelle forskjeller og ønsker eller tilpasse seg mer til de spesifikke oppgaver som veiledningen skal ta for seg. For det tredje bygger modellen på et utydelig teoretisk grunnlag. Ved i så stor grad å vektlegge betydningen av refleksjon kan dessuten fokus på gode handlinger forsvinne noe. Modellen vil i tillegg kunne favorisere veisøkere som er flinke til å formulere seg verbalt (Skagen 2004:124).

Se også

• Donald Schön
• Carl Rogers

Litteratur

• Carson, Nina og Åsta Birkeland (2009). Veiledning for førskolelærere. Kristiansand: Høgskoleforlaget
• Handal, Gunnar og Per Lauvås (1983). På egne vilkår: en strategi for veiledning med lærere. Oslo: Cappelen. Revidert utgave fra 1999 er tilgjengelig i full versjon.
• Handal, Gunnar og Per Lauvås (1990). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen. Hele boken elektronisk
• Skagen, Kaare (2004) I veiledningens landskap. Kristiansand: Høgskoleforlaget.