Han ville ut fra den mørke kroken

«Han ville ut fra den mørke kroken» er en skillingsvise om en mann fra Hadeland som ville ut i verden for å søke rikdom og suksess, og som lyktes. Han lengtet hjem til Norge, og reiste tilbake, men hjemkomsten fikk en tragisk utgang. Visa finnes i ulike lengder og versjoner, og er fra 1875. Den er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 8 med Rita Engebretsen. Også Alf Prøysen samlet denne inn på 1950-tallet i sin visespalte i «Magasinet for Alle», og tok den også med i samlingen De gamle visene med Alf Prøysen.

Teksten

1. Han ville ut fra den mørke kroken han ville reise fra harv og plogen,
   han ville ut på det store hav, han ville prøve dets ville kav.
2. Fra far og mor sin han ville reise langt ut på havet for seil og heise,
   han ville søke og glemme alt, og glemme henne som mest det gjaldt.
3. Når sneen smeltet for hjemmets døre han reiseferdig seg ville gjøre,
   og reise dithen hvor skuten lå med seilklar ordre for snart å gå.
4. Med far og mor og sin lille søster han avskjed tar, de ham kjærlig trøster,
   han ville komme igjen som kar for han sin pike ei verdig var.
5. Hun visste om at han skulle drage men kunne ei med ham avskjed tage,
   thi alt om henne var satt på vakt hun skulle tvinges, og det med makt.
6. Hun så et glimt av han ned på veien som fører ned på den bratte heien,
   han vendte blikket mot hennes hjem og trasket videre like frem.
7. Det var som blodet i hennes årer sto ganske stille mens store tårer
   fra øyet randt ned på hennes kinn, hun hvisket sakte: Han er dog min.
8. Hun kunne ei for sitt liv få velge men skulle tvinge sitt liv at selge
   for stor var slekten hvor av hun var og gammel gretten var hennes far.
9. Han tok seg mandig igjennom verden og tjente penger på all sin ferden
   han ødslet ikke sin inntekt bort den skulle spares til noe stort.
10. En gang som skipper han ville havne på egen skute i fremmed lande
    og dette mål som han hadde satt holdt mot i brystet så mangen natt.
11. Men i sitt hjerte der innerst inne han gjemte billede av en kvinne
    han måtte søke og glemme bort hvis ei han ble noe riktig stort.
12. År var gått hans formue øket hans hår var grått og hans rygg var krøket,
    han ville hjem til sin far og mor og vise dem han var bleven stor.
13. Han hadde seilet på sydens vande nu satt han kursen mot Nordens lande,
    sitt mål han så seg litt mere nær og der nest henne han holdt så kjær.
14. En stormfull natt under Norges kyster med storm og sjøgang så skipet ryster,
    der hørtes sterke kommandoord vår helt Kapteinen var der ombord.
15. Mens nattens redsler skalv i de fleste han sprang til værs for et seil og feste,
    der hørtes knak som om masten brakk og så et skrik og et fall på dekk.
16. Han ville ei tvinge sitt mannskap til et så for livet helt farlig spill
    ved dagens frembrudd var skuden havnet der kunne sees den kaptein var savnet.
17. Det var kapteinen som der falt ned og fallet brakte ham gravens fred,
    alt ble så stille og tyst om bord av nattens stormer bar skipet spor.
18. Han braktes oppad den bratte heien opp til sitt hjem på den samme veien,
    han hadde trasket den gang han fór langt ut i verden for å bli stor.
19. I bygdens gravlund en grav ble gravet der fikk han hvile høyt over havet
    i ly for stormer og bølgegang i mellom tærne og fuglesang.
20. Og på hans grav ble det satt et merke det var et minne som av de sterke
    et kors av tre med bokstaver på der viste hvem som i graven lå.
21. Hver sommer aften når solen gyller og blomsterduften helt luften fyller,
    da går hun ene til hans grav for sine tårer hun frihet ga.
22. Ett år der efter da opprandt stunden at hun fikk hvile i samme lunden,
    som han nedlagdes et år forut hun ble dog ei nogen annens brud.