Gustaw Herling-Grudziński

Gustaw Herling-Grudziński [grudʒ’injski] (født 20. mai 1919 i Kielce i Polen, død 4. juli 2000 i Napoli i Italia) var en polsk essayist, litteraturkritiker og intellektuell. Han er mest kjent for å ha skrevet en personlig skildring av livet under den sovjetiske gulag – En annen verden.

Gustaw Herling-Grudziński
Gustaw Herling-Grudziński - Fangefoto fra NKVDs arkiver, Grodno 1940.
Født		20. mai 1919 Kielce
Død		4. juli 2000 (81 år) Napoli
Beskjeftigelse		Skribent, journalist, litteraturkritiker, lyriker
Utdannet ved		Universitetet i Warszawa
Ektefelle		Lidia Croce Krystyna Herling-Grudzińska
Nasjonalitet		Polen
Gravlagt		Napoli
Medlem av		Stowarzyszenie Pisarzy Polskich
Utmerkelser		7 oppføringer Den hvite ørns orden Kościelskiprisen (1966) Viareggio-Versilia International Prize (1994) Honorary doctor of the Maria Curie-Skłodowska University Æresdoktor ved Jagiellon-universitetet i Krakow (2000) Æresdoktor ved Adam Mickiewicz Universitet i Poznań (1991) Sølvkors av Virtuti Militari
Gustaw Herling-Grudziński på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Han ble født i Kielce og viet seg til polsk litteratur ved Universitetet i Warszawa, men fikk ved begynnelsen av andre verdenskrig et avbrudd i studiene. I løpet av høsten 1939 var han med på å grunnlegge en undergrunnsorganisasjon, "Polska Ludowa Akcja Niepodległościowa, PLAN".

Arrestert som spion

Som organisasjonskurér reiste han til det sovjetiskokkuperte Lvov, men ble i mars 1940 arrestert av NKVD da han prøvde å krysse grensen for å tilslutte seg den polske hær i Frankrike, og ble etter falske beskyldninger dømt for spionasje. Herling-Grudziński ble plassert i Vitsebsk, og fikk gjennom påfølgende fengselsopphold i Leningrad og arbeidsleir i Arkhangelsk stifte kjennskap til gulag.

To år senere skjedde omveltningen i det tyskerne gikk til angrep på Sovjetunionen. Herling-Grudziński led av sult og skjørbuk da han som del av Sikorski-Majskij-avtalen ble løslatt i 1942.

Krigshelt

Mot slutten av andre verdenskrig gikk Herling-Grudziński inn i general Władysław Anders' polske hær, og deltok blant annet i felttoget mot Monte Cassino i Italia. For sin innsats i kampene ble han dekorert med Ordenen Virtuti Militari, Polens høyeste militære orden.

Journalist og essayist

I 1946 startet han sammen med Jerzy Giedroyc i Roma det såkalte Polske litteraturinstittutet og forlaget og det politiske og kulturelle emigrantmagasinet ved samme navn, Kultura. Når magasinet flyttet til Maisons-Laffitte i Frankrike i 1947, bosatte han seg først som journalist i London (der han bodde mellom 1948 og 1952 sammen med sin første kone, kunstmaleren Krystyna Domańska) og München (der han arbeidet mellom 1952 og 1955 for Radio Free Europe), men slo seg i 1955 ned i Napoli, hvor han ble boende resten av livet. Han giftet seg med Lidia Croce, en datter av Benedetto Croce, i 1954 i London.

Han skrev flere bøker med italienske motiv, for eksempel kortromanen Pietà dell' Isola (1960). Handlingen er lagt til Capri, hvor kvinnen Immacolara i den avsluttende scenen sørger over sin døende forlovede, mureren Sebastiano. Ved et ulykkestilfelle under renoveringen av Certosaklosteret får han ulesket kalk over seg. Sebastiano blir blind og døv, og lider under hukommelsestap. Immacolara er i tillegg gravid, men det fremgår etter hvert at Sebastiano ikke er faren, men derimot landsbypresten Padre Rocca. Det viser seg dessuten at ulykken med kalken nettopp har med det ureglementerte og upassende farskapet å gjøre.

Arne Melberg refererer fra innholdet og ser dateringen av ulykken, 19. september 1933, som en parallell til Napolis skytshelgen San Gennaros minnedag, da hans blødende kropp ble båret gjennom Napolis gater, men kanskje vel så relevant med tanke på intrigen er Felix’ og Constantias felles martyrdød i Nocera Inferiore, under keiser Nero den 19. september omkring år 65 e.Kr.:

Den [ulykken] forvandler Sebastiano til en stum og forvirret einstøing som vandrer rundt på øya i filler og uten kontakt med noe menneskelig vesen. Så etter hvert nærmer han seg igjen klosteret og 17 år etter ulykken, enda en gang den 19. september, hjelper han til med å bære den liggende Maria-statuen som har gitt fortellingen dens navn, i en prosesjon. Anstrengelsen gir ham stemmen tilbake, samtidig som den tar livet hans og utløser Immacolatas klagesang – samtidig som Padre Rocca forsvinner over et stup på den berglendte øya.

Arne Melberg 2009, s. 11.

Herling-Grudziński forteller lakonisk og mangetydig, men hva som egentlig foregikk i trekantforholdet mellom dem forblir uklart. I tillegg blir Sebastianos skjebne dobbelteksponert gjennom blikket til en jødisk lege som under andre verdenskrig hadde flyktet ut til øya.

Litterært liv og hederspriser

Herling-Grudziński mottok en rekke litterære priser: Kultura (1958), Jurzykowski (1964), Kościelskis (1966), The News (1981), den italienske Premio Viareggio prisen, den internasjonale Prix Gutenberg, og den franske PEN-Club. I 1998 (eller 1995) ble han tildelt Den hvite ørns orden, som er den høyeste utmerkelse en polsk borger kan få.

Hans mest berømte bok, A World Apart (1951), ble forfattet i London, og ble oversatt til engelsk av Andrzej Ciolkosz og utgitt samtidig i Polen og England, med forord av Bertrand Russell. Til den første engelske utgaven etter Herling-Grudzińskis død kom verket med nytt forord av Anne Applebaum (2005). Den svenske utgaven, En värld för sig, kom i 1952, og den norske utgaven, En annen verden, i 1953. Her beskriver han livsforhold i det sovjetiske gulag, basert på egne erfaringer fra fangeleiren, og gir samtidig en grundig innsikt i forutsetningene for Det sovjetiske kommunistsystemet. I sluttordet får vi vite at det for ikke å bukke under for systemet og råskapen er umulig å opphøre å tro på mennesket og på meningen med å kjempe for å forbedre sine lodd på jorden.

En annen verden

Professor Arne Melberg refererer fra handlingsgangen i En annen verden:

Som man kan vente seg, fengsles han på et absurd vilkårlig grunnlag: I russisk transkripsjon likner navnet hans [på] Hermann Göring. Ettersom han dessuten gikk i offisersaktige støvler, anklages han for antisovjetisk virksomhet. Medfangene hans er enten vanlige forbrytere eller politiske fanger, de fleste ofre for like vilkårlige anklager. De verste forbryterne danner en slags mafia i leiren, der de utøver vold mot medfangene, legger beslag på matrasjoner, spiller bort eiendelene deres og voldtar kvinnene. Nettopp kvinnenes skjebner skildres i noen nedslående episoder: Blir de ikke voldtatt av forbryterne, er de fritt vilt for vakter og befal.

Herling forteller om brakkelivet, arbeidet, og ikke minst om de stedene og hendelsene som innebærer små unntak fra arbeidet: sykestuen, ”møtehuset”, ”hviledagen”, ”konserten. Han forteller i episoder, [som ]oftest er fokusert på en enkelt medfange og hans skjebne. Til sammen får vi et helt galleri av sørgelige eksistenser, presentert gjennom fortellinger som er saklig informative, følelsesmessig tilbakeholdne, men likevel – eller nettopp derfor voldsomt effektive.

Vi får dessuten konturene av en analyse av GULAG-systemets logikk. Det handler jo ikke om utryddelsesleirer, som i de tyske konsentrasjonsleirenes siste fase, men om arbeidsleire. Men i tillegg til slavearbeidet finner Herling at formålet deres er å bryte ned fangenes individualitet og personlighet. Hver fange utsettes for tortur, sult og mangler for til slutt å gjennomgå det han kaller Den Store Forandringen: For å overleve må han forlate alt det han kan tenkes å ha hatt av moral, anstendighet og medmenneskelighet.

Arne Melberg, 2009, s. 10.

Livet i fangeleiren blir først normalt når alle medmenneskelige vurderinger og fangenes sinne og minne er slettet fra deres bevissthet. Sykestua blir tilfluktssted og fører til selvskading for å komme dit, mens møtehuset, hvor en konfronteres med den virkelige verden både representerer en pause fra fangelivet, men samtidig også blir en ubehagelig påminnelse om den frihet de ikke får del i. I boka beskriver Herling-Grudziński den råtnende kroppen sin i de siste dagene som fange i grafiske detaljer. Han befinner seg svært nær endestasjonen, likhuset.

Verket utkom ti år før Aleksandr Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj' liv (One Day in the Life of Ivan Denisovich).

En annen verden ga Gustaw Herling-Grudziński internasjonal heder, men også en god del motstand. Den franske oversettelsen av boka ble ikke utgitt før i 1985, og den italienske i 1994. Den franske oversettelsen fikk Liberté-premien gitt av den franske PEN-klubben i 1986.

Dødsangsten og det smertefulle skriket fra medfanger forplantet seg videre gjennom Herling-Grudzińskis forfatterskap, og fortsetter i flere marerittliknende skildringer. Et utvalg fra Dagbok skrevet om Natten 6 bind (1973–97), som han utga gjennom 30 år, ble i 1997 oversatt til engelsk og publisert under tittelen Volcano and Miracle. En samling noveller, The Noonday Cemetery and Other Stories, ble post mortem oversatt til engelsk av Bill Johnston i 2003.

Gustaw Herling-Grudziński ble flere ganger nominert til Nobels litteraturpris.

Mellom 1974 og 1992 var Herling-Grudziński redaksjonsmedlem av Kontinent, et russisk emigrantmagasin.

Bibliografi

• En annen verden (1953)
• Dagbok skrevet om natten (5 bd., 1973–93) ble påbegynt i 1971 og avsluttet ved hans død.
• Inny świat, zapiski sowieckie (1985, 1996)
• Samlede fortellinger (1988)
• Żywi i umarli (1991)
• Wyjścia z milczenia (1993)
• The Island; Three Tales. Penguin Books, reprint edition. (1994). ISBN 0140232796.
• Skrzydła ołtarza : opowiadania (1995)
• Dziennik pisany nocą 1973-1979 (1995)
• Dziennik pisany nocą 1980-1983 (1996)
• A World Apart: Imprisonment in a Soviet Labor Camp During World War II, Penguin Books, reprint edition. (1996). ISBN 0140251847.
• Volcano and Miracle: A Selection from the Journal Written at Night, Penguin Books, reprint edition. (1997). ISBN 0140236155.
• The Noonday Cemetery and Other Stories, New Directions Publishing. (2003) ISBN 0811215296.

Litteratur

• Zdzisława Kudelskiego: Pisma zebrane (1993)
• Krzysztof Pomian: Dziennik pisany nocą 1971-1972 (1995)
• Włodzimierz Bolecki: Ciemna miłość, szkice do portretu Gustawa Herlinga-Grudzińskiego (2005)
• Arne Melberg: Livstidsfange uten lenker (s. 10-11). Klassekampen nr. 62, fredag, 13. mars 2009.