Åpne hovedmenyen
Grifo
Født725[1]
ukjent
Død753[1]
Saint-Jean-de-Maurienne[2]
Far Karl Martell
Mor Swanahild
Søsken
8 oppføringer
Bernard, Karloman, sønn av Karl Martell, Pipin den yngre, Remigius av Rouen, Jérôme, Hiltrud, Auda of France, Landrada
Beskjeftigelse Feudatory

Grifo av Bayern (født 726, død 753) var sønn av den frankiske rikshovmesteren Karl Martell og hans andre hustru Swanahild (Svanhild), som bekreftet av Einhard som navnga «Swannhilde neptem Odilonis ducis Baioariorum» som mor til Grifo.[3] Swanachild var den hustru som Karl Martell brakte med seg tilbake fra Bayern i 725. I motsetningen til hans første hustru Rotrude (som døde i 724) er det lite kunnskap om Swanachild, men hun synes ha vært i slekt med hertugene i både Bayern og Alemannia. I henhold til Annales Mettenses priores («De tidlig annaler til Metz») skal Swanachild ha tryglet den døende Karl Martell i 741 om å gi mellomriket til Grifo. Denne delen kan ha utgjort deler av halvbrødrenes arv tatt fra Neustria, Burgund og Austrasia. Om denne planen hadde blitt virkeliggjort hadde Grifo, selv om han var mindreårig, vært i en god posisjon, særlig med utsiktene til få lojalitet i Bayern (som var uavhengig) og Alemannia.[4]

Det kan være at Karl Martell hadde til hensikt at hans arv skulles deles mellom alle sine sønner, men hans halvbrødre fra farens første ekteskap, Karloman og Pipin den yngre betraktet Grifo som født utenfor ekteskap. De delte derfor Karl Martells rike mellom seg, lurte Grifo i en felle og fengslet ham i et kloster i Chèvremont i dagens Territoire de Belfort øst.[5]

Grifo rømte fra fangenskapet i 747, og fikk støtte og assistanse fra sin grandonkel på morssiden, hertug Odilo av Bayern, men da Odilo døde året etter forsøkte Grifo å overta hertugdømmet Bayern for seg selv. Bayern representerte et uavklart problem og en trussel for Pepin. Odilo var gift med Hiltrud, datter av Karl Martell og søster av Pepin.[6] Karloman hadde i mellomtiden gått av som rikshovmester og gått i kloster sør for Roma, og Pipin den yngre hadde overtatt posisjonen alene. Han invaderte Bayern og innsatte Odilos umyndige sønn Tassilo III som ny hertug, underlagt frankisk overherredømme.

Grifo fortsatt sitt opprør og fortsatte å være en kilde for vanskeligheter for Pipin og frankerne ved å delta og hisse til opprør i Sachsen, Aquitaine, og Bayern, og mot slutten av sitt liv forsøkte han også å hisse til opprør i Lombardia. Hva som gjorde ham farlig for Pipin var hans slektskap ved at han var klassemessig likestilt med enhver i riket og han således tilgang på skaffe seg lojalitet i opposisjon til Pipin .[7] Pepin klarte deretter ved pavens støtte å bli erklært som frankernes konge i 751. I slaget ved Saint-Jean de Maurienne i 753 ble Grifo drept, eller direkte etter da forsøkte å flykte over Alpene. Navnet på hans hustru er ikke kjent og han hadde muligens to barn, men deres skjebne er ikke kjent.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Christian Settipani, "La Préhistoire des Capétiens", 1993, 177-178
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  3. ^ a b «Franks, Merovingian Nobility», FMG; Charles Cawley's 'Medieval Lands Project'
  4. ^ Fouracre, Paul (2016): The Age of Charles Martel, Routledge
  5. ^ Airlie, Stuart (2018): Power and Its Problems in Carolingian Europe, Routledge
  6. ^ Noble, Thomas F.X. (2010): The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680-825, University of Pennsylvania Press, s. 64
  7. ^ Noble, Thomas F.X. (2010): The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680-825, s. 66