Gothaprogrammet
Gothaprogrammet (tysk: Gothaer Programm) er et sosialistisk program som ble vedtatt på en kongress i den tyske byen Gotha i 1875, samtidig som Det tyske sosialistiske arbeiderpartiet ble danna. Gothaprogrammet har hatt stor betydning innen den internasjonale sosialistiske bevegelsen, men ble i samtida skarpt kritisert av Karl Marx og Friedrich Engels.
I 1869 holdt de tyske sosialdemokratene sin første partikongress i nabobyen Eisenach, og vedtok der det såkalte Eisenachprogrammet. Partiet var da strengt marxistisk og påvirka av August Bebel og Den første internasjonale. På samme tid eksisterte det et annet sosialdemokratisk parti under ledelse av Ferdinand Lassalle. Bakgrunnen for kongressen i Gotha i 1875 var ønsket om å forene de to konkurrerende partiene.
Gothaprogrammet slår fast at «arbeidet er kilden til all rikdom og all kultur», og tar til orde for med alle lovlige midler å avskaffe lønnsarbeidssystemet og alle former for politisk og sosial ulikhet. Arbeiderklassen måtte sjøl befri seg fra elendighet og undertrykkelse, da «alle andre klasser bare er en reaksjonær masse». For å løse de sosiale problemene anbefaler programmet at staten skal opprette produksjonsforeninger for industri og jordbruk, og ser for seg at en sosialistisk organisasjon skulle springe ut av disse.
Marx og Engels kritiserte programmet punkt for punkt; Marx skrev i et brev at det var naivt å tro at et prinsipprogram skulle kunne løse noe som helst, og hevda at kongressen egentlig burde ha blitt enig om «aksjon mot den felles fienden». Kritikken ble likevel ikke publisert før femten år seinere. Kritikken mot Gothaprogrammet slutter med den berømte frasen «Jeg har talt og reddet min sjel». (Dixi et salvavi animam meam.)
I tida mellom Gothaprogrammet og Marx' offentliggjøring gjaldt den såkalte sosialistloven i Tyskland, som erklærte partiet ulovlig (1878–90). I 1890 fikk partiet 20% av stemmene, og fikk loven oppheva. Ved partikongressen året etter ble det vedtatt et nytt partiprogram, Erfurtprogrammet.