Gavriil Romanovitsj Derzjavin
Gavriil Romanovitsj Derzjavin (russisk: Гавриил Романович Державин, født 14. juli 1743 [3. juli g.s.], død 20. juli 1816 [8 juli g.s.]) var en russisk dikter og politiker.
| Gavriil Romanovitsj Derzjavin | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 3. juli 1743[1][2] Sokury, Det russiske keiserdømmet | ||
| Død | 8. juli 1816[1][2] (73 år) Zvanka[1] | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, lyriker[2], skribent[3][4][2] |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | D.A. Derjavina |
||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet |
||
| Gravlagt | Khutyn Monastery |
||
| Utmerkelser | 1. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Order of Saint John of Jerusalem | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Derzjavin vokste opp under fattige kår som sønn av en offiser i guvernementet Kazan. Hans fjerne forfader var Morza Bagrim, som kom fra den store horde på 1400-tallet til Moskva, ble døpt og ble vasall under den russiske storfyrsten Vasilij II.[5] Morza Bagrim var tatar.[6]
Gavriil tjenestegjorde i Preobrazjenskijregimentet. Han ble i 1773 forfremmet til offiser. Etter å ha utmerket seg i kampen mot Jemeljan Pugatsjovs opprør gikk Derzjavin over til det sivile liv.
ForfatterRediger
I 1776 utgav han sin første bok, en samling oder, for det meste oversettelser, de fleste fra det tyske, det eneste fremmedspråk han i barndommen hadde fått sjansen till å lære. I bredere kretser ble han først i 1779 kjent ved sitt Ode i anledning av fyrst Mestsjerskijs død. Han hentet her influenser fra Horats, som han nå hadde begynt å studere. Tidligere hadde Derzjavin mest diktet i Mikhail Lomonosovs stil.
Sitt egentlige ry fikk han imidlertid først med oden Felitsa, som han i 1782 offentliggjorde i Sankt Petersburgs akademis tidsskrift. Diktet er rettet til en edel kirgisisk kongsdatter som en hyldest fra hennes egne. I virkeligheten er det imidlertid Katarina II som besynges. Hyldesten er skrevet med skjemtende ironisk tone, og det er fremfor alt herskerinnens rent menneskelige egenskaper som fremholdes.[7]
Ved Katarinas gunst fikk Gavriil Derzjavin flere betrodde poster, på hvilke han imidlertid avstedkom nokså meget uro. I 1791 ble han keiserinnens statssekretær. På nærmere hold tapte Derzjavin imidlertid sin henførelse for sin «Felitsa», som på sin side snart begynte å bli lei av sin favoritts alt for store geskjeftighet. I 1793 ble han fjernet fra hoffet ved utnevnelse til senator.
Etter ett tiår gikk han helt ut av statstjenesten og slo seg ned på ett gods i guvernementet Novgorod. Her tilbragte han til sin død et rolig liv, som han besang i ett av sine fremste dikt, Til Eugen, livet på Zvanka (1807). Inn i det siste var han poetisk virksom og døde i 1816 etter å akkurat ha nedskrevet en pompøs strofe til Ode over dødeligheten.[7]
Derzjavin nevnes iblant som en av de fremste russiske 1700-tallsdikterne. Han var en av de første til å se den unge Aleksandr Pusjkins begavelse. En av Derzjavins dikt handlet om hvordan mennesker og alt som mennesket har skapet, skal forgå. Ironisk nok ble det også en av Derzjavins siste dikt; han skrev ned den på en griffeltavle ikke lang tid før sin død.
KuriosaRediger
Gavriil Derzjavin har fått et krater oppkalt etter seg på Merkur, Derzhavinkrateret.
ReferanserRediger
- ^ a b c Store russiske encyklopedi, Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 3825123, besøkt 13. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 39805, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
- ^ Derzhavin's biography (in Russian)
- ^ Daniel Rancour-Laferriere (2000). Russian Nationalism from an Interdisciplinary Perspective: Imagining Russia. E. Mellen Press. s. 90. ISBN 978-0-7734-7671-4.
- ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1931