Fyrstekammeret
Fyrstekammeret (engelsk: Chamber of Princes) var en rådgivende forsamling for regjerende fyrster av de viktigste fyrstestatene underlagt britisk kontroll i kolonitidens India. Forsamlingen ble etablert ved keiserlig kunngjøring og møttes første gang i 1921. Det opphørte ved Indias deling i de selvstendige statene India og Pakistan i 1947.
Bakgrunn rediger
Fyrstekammeret kom i stand etter britisk ønske om å dra mer samordnet nytte av fyrstene i vasallstatene de kontrollerte, samtidig som fyrstene selv hadde et ønske om en mer direkte påvirkningskanal inn til visekongen av India som omgikk det etablerte britiske administrative kontrollapparatet.[1]
Forslag om å opprette et slikt organ ble framsatt flere ganger, men først vedtatt ved keiserlig beslutning, kunngjort 8. februar 1921.[2] Fyrstekammeret trådte samme dag sammen til sitt første møte. Fyrstekammeret møttes jevnlig. Den lengste samlingen, i mars 1932, strakte seg over ti dager. Samtidig var oppmøtet denne gang det største i forsamlingens historie, da til sammen 60 fyrster møtte.[3]
Representasjon rediger
Fyrstene i de viktigste statene hadde møterett i Fyrstekammeret, mens mindre betydningsfulle stater var indirekte representert ved at de valgte ti utsendinger mellom sine egne. Antallet representerte fyrster varierte over tid. En britisk parlamentsrapport fra 1929 om fyrstestatenes status oppgir at 108 fyrstestater hadde direkte representasjon, mens 127 hadde indirekte representasjon.[4] I 1941 oppgis antallet fyrster med direkte representasjon til 136, mens 95 fyrstestater hadde indirekte representasjon.[5]
Funksjon rediger
Forsamlingen hadde bare rådgivende funksjon og ingen vedtaksmakt og fikk aldri noen sentral politisk rolle. Dagsorden ble satt av visekongen, noe som begrenset fyrstenes mulighet til å drøfte saker de selv anså viktige. Fyrstene selv valgte en kansler, visekansler og en fast komité.
Forumet ble dominert av fyrstene fra mellomstore stater i det vestlige India, Rajputana og Punjab, særlig Bikaner, Patiala, Alwar, Nawanagar og Bhopal. Fyrstene av Hyderabad, Mysore og Travancore, de store statene i sør, så med skepsis på en forsamling de fryktet kunne undergrave deres status.[6] Fyrstene hadde heller ikke felles interesser i alle spørsmål. Noen av dem var mer opptatt av forholdene i egen stat, enn all-indiske spørsmål. Blant kammerets kanslere, fantes både pådrivere for fyrstestatenes tilslutning til det selvstendige India og tilhengere av uavhengighet.[7]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ William L. Richter og Barbara Ramusack: «The Chamber and the Consultation: Changing Forms of Princely Association in India», The Journal of Asian Studies, bd. 34, nr. 3, 1975, s. 758.
- ^ R. P. Bhargava: The Chamber of Princes, New Delhi: Northern Book Centre, 1991 (gjenutgivelse av doktorgradsavhandling fra 1943), s. 33.
- ^ Barbara N. Ramusack: The Indian princes and their states, (The New Cambridge History of India, III:6), Cambridge: Cambridge University Press, 2004, s. 259.
- ^ Report of the Indian States Committee 1928–1929, London: HMSO, 1929, s. 10–11.
- ^ Bhargava, s. 59–62.
- ^ Ramusack, s. 127.
- ^ Richter og Ramusack, s. 758.