En Fumi-e (japansk: 踏み絵, fra fumi «trampe, trå på» + e «bilde») var en avbildning av Jesus eller Maria som Tokugawashogunatets religionsmyndigheter i Japan krevde at mistenkte kirishitan (kristne) måtte trå på for å bevise at de ikke tilhørte denne forbudte religion.[1]

Bilde av Jesus Kristus brukt for å avsløre katolikker og deres sympatisører
Tramping på bildene tidlig 1800-tall i Nagasaki, fra legen Philipp Franz von Siebolds Nippon (Leiden, 1832–1852, Abt.II, Tab.XV). Siebold var lege knyttet til det nederlandske faktori i Nagasaki.

Bruken av fumi-e begynte med forfølgelsen av katolikker i Nagasaki i 1629. Bruken av dem ble offisielt avskaffet da japanske havner ble åpnet for utlendinger den 13. april 1856, men noen forble i bruk inntil kristen forkynnelse ble satt under formell lovbeskyttelse i Meijiperioden. Gjenstandene som skulle trampes på var også kalt e-ita eller ita-e,[2] mens tvangsprøven ble kalt e-fumi.[2]

Bilde av jomfru Maria brukt for å avsløre katolikker og deres sympatisører

E-fumi-seremonien, altså trampingen på bildene, var kjent for europeere allerede ved begynnelsen av 1700-tallet. Den er omtalt i Jonathan Swifts Gulliver's Travels, Oliver Goldsmiths The Citizen of the World og Voltaires Candide.[3] I moderne japansk litteratur er betredelsen av fumi-e det avgjørende element i romanen Chinmoku (Taus Himmel)[4][5] av Shusaku Endo, som selv var katolikk fra Nagasaki.

Den japanske regjeringen benyttet fumi-e for å avsløre praktiserende katolikker og deres sympatisører.[6] Fumi-e var bilder av jomfru Maria eller Jesus Kristus. Embedsmennene påbød alle og komme for å trampe på dem. De som nektet, eller som nølte, ble identifisert som katolikker og sendt til Nagasaki.

Nagasaki var det stedet i Japan der den katolske tro hadde stått sterkest frem til forfølgelsene satte inn, og her var de antikatolske tiltak deretter blitt mest iherdige. Seremonien med å trø på bildene fant sted der hvert år, på den åttende dag av den første måned. Det var Edo-regjeringens politikk å få dem til å vende ryggen til sin tro, katolisismen. Dersom katolikkene nektet, ble de torturert. Det var mange som holdt fast på troen; de ble drept. Noen ganger fant henrettelsene sted på vulkanfjellet Unzen ved Nagasaki, ved at de ble kastet ned i vulkanen.

Med årene fikk de årvisse billedtrampingene preg av å bli en lokal folkelig festivitet. Særlig kvinnene fra fornøyelseskvarteret Maruyama sørget med sine forseggjorte kimonoer oppsikt og tilstrømning av skuelystne. Nederlenderne, som var protestanter og tildels nokså antikatolske selv, hadde siden 1609 hatt et nærvær i byen med Det nederlandske ostindiske kompanis handelsenklave. Noen av deres ledere (oppferhoofden) ved faktorietDejima i havnen, etterlot korte skildringer av hendelsene i sine tjenestejournaler. Noen av bemerkningene gjengav foreteelsene med gru, mens andre observatører var mer avslappede i sine referater. Det var ved disse skildringer at bildetrampingen ble kjent i Vesten på tidlig tidspunkt.

Henrettelse av kristne bortfalt uoffisielt i 1805.

Tramping på bildene i Nagasaki. En «orientaliserende» skildring på anonymt kopperstikk, i John Hamilton Moores New and Complete Collection of Voyages and Travels (London 1789)

Fumi-e ble vanligvis utskåret i stein, men andre var malte, og noen var treblokktrykk. Mange, men ikke alle, var kunstnerisk forseggjort, i pakt med de kunstneriske krav i Edo-tiden. Det er ikke bevart så mange fumi-e,[3] ettersom de stort sett enten ble kastet vekk, eller ble gjenbrukt til andre formål.[7][8]

Moderne japansk rediger

I den moderne japanske dagligtale benyttes av og til fumie også fritt fra historisk-religiøs konnotasjon omtrent i betydningen «lojalitetsprøve».

Referanser rediger

  1. ^ Akimoto, Shunkichi (1961). Exploring the Japanese Ways of Life. Tokyo News Service. s. 233. Besøkt 21. november 2011. «Attached to this word is anexotic, foreignized sort of interest though it was a native invention of the early Yedo Period and had remained a curious symbol of the anti-Christian policy of the Tokugawa feudalism.» 
  2. ^ a b Kaufmann, Thomas DaCosta (2004). Toward a Geography of Art. University of Chicago Press. s. 308. ISBN 9780226133119. 
  3. ^ a b North, Michael (2010). Michael North, red. Artistic and Cultural Exchanges Between Europe and Asia, 1400-1900: Rethinking Markets, Workshops and Collections. Ashgate Publishing. s. 141. ISBN 9780754669371. Besøkt 21. november 2011. 
  4. ^ Cavanaugh, William T. (1998). «The god of silence: Shusaku Endo's reading of the Passion.». Commonweal. Besøkt 25. november 2011. [død lenke]
  5. ^ Keuss, Jeff (mars 2007). «The Lenten Face of Christ in Shusaku Endo's Silence and Life of Jesus». Expository Times. 118 (6): 273–279. Besøkt 25. november 2011. 
  6. ^ Martin, Bradley K. (19. desember 1980). «Japanese Christian Group Keeps Relics of Old Faith in the Closet». Los Angeles Times. s. C1. «A government inquisition office devised a test called fumi-e...» 
  7. ^ Jenkins, Mark (20. juli 2007). «Portugal's Unending Sphere of Influence». The Washington Post. Besøkt 21. november 2011. 
  8. ^ Fragoso, Michael (11. juli 2007). «Fair Trade with 17th-Century Portugal». The American. Arkivert fra originalen 3. oktober 2013. Besøkt 21. november 2011.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 3. oktober 2013. Besøkt 14. juli 2014.