Frank Wild
John Robert Francis Wild, kjent som Frank Wild, (født 10. april 1873 i Skelton-in-Cleveland i North Yorkshire, død 19. august 1939 i Klerksdorp i Sør-Afrika) var en britisk polarutforsker som deltok på fem ekspedisjoner til Antarktis i den heroiske tidsalder for antarktiske utforskninger. Han er den eneste i tillegg til Ernest Joyce som har mottatt den britiske Polarmedaljen med fire spenner for sin innsats.[7]
| Frank Wild | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. apr. 1873[1][2] Skelton | ||
| Død | 19. aug. 1939[3] (66 år) Klerksdorp | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, reisende | ||
| Ektefelle | Vera Alexandra Bogosoff (1922–)[4] Beatrice Lydia Rhys Rowbotham (1932–)[4] | ||
| Far | Benjamin Wild[5] | ||
| Mor | Mary Cook[5] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Medlem av | Royal Geographical Society | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Order of the British Empire Polarmedaljen Patron’s Medal (1924) (neste: Sandy Wollaston, forrige: Staniforth Smith)[6] David Livingstone Centenary Medal (1924) Fellow of the Royal Geographical Society | ||
Tidlig liv
redigerFrank Wild hadde sin skolegang i Bedford. I en alder av 16 år reiste han til sjøs og fikk opplæring i seiling på klipperen «Sobaron». I handelsflåten steg han i gradene til førstestyrmann, men i 1900 sluttet han seg til Royal Navy.
Antarktisutforskning
redigerFrank Wild deltok i følgende antarktisekspedisjoner:
- I 1901 deltok han i Robert Falcon Scotts mannskap på Discovery-ekspedisjonen som matros på ekspedisjonsskipet «Discovery», blant annet sammen med Ernest Shackleton som dengang var fenrik.
- I 1908–1909 var han med på Shackletons Nimrod-ekspedisjon. Han deltok i gruppen som krysset Rossbarrieren og besteg Beardmorebreen og nådde 88°23' sørlig breddegrad, som var ny rekord.
- I 1911 ble han med på Den australasiatiske antarktisekspedisjonen under ledelse av Douglas Mawson. Wild var leder for den vestlige leiren på Shackleton Ice Shelf.
- I 1914–1916 var han nestkommanderende på Endurance-ekspedisjonen under ledelse av Ernest Shackleton.
- I 1921–1922 var han nestkommanderende på Shackleton-Rowett-ekspedisjonen, og overtok som ekspedisjonsleder etter at Shackleton døde av hjerteanfall på Sør-Georgia.
Under Endurance-ekspedisjonen var Wild leder for en gruppe på skipbrudne 21 mann på den øde øya Elefantøya mens Shackleton og et mannskap på fem gjennomførte en enestående redningsbragd ved å seile i en livbåt til Sør-Georgia etter hjelp. Fra 24. april til 30. august 1916 overlevde Wild og hans menn på Elefantøya på en diett av sel- og pingvinkjøtt samt tang. Etter flere redningsforsøk ble de omsider reddet av det chilenske skipet «Yelcho». Point Wild på Elefantøya er oppkalt etter Frank Wild, og der er det oppført en byste av «Yelcho»s kaptein Luis Alberto Pardo til minne om bergingen.
Da Wild returnerte til Storbritannia i 1916, meldte han seg til krigstjeneste og ble utnevnt til midlertidig løytnant i Royal Naval Volunteer Reserve. Etter å ha tatt russiskkurs, ble han Royal Navys transportoffiser i Arkhangelsk hvor han hadde overoppsyn med krigsmateriell som ankom under den allierte intervensjonen i Russland. Etter krigen reiste han til Sør-Afrika hvor han sammen med Francis Bickerton og James McIlroy, to tidligere kamerater fra Antarktis, drev en gård i Nyasaland.[7]
Senere liv
redigerI 1922 giftet han seg med Vera Latmann og startet med bomullsdyrking i Zululand. Etter flere år med tørke ga de imidlertid opp, og i en periode var han involvert i jernbaneutbygging i Sør-Afrika. Han havnet etter hvert i økonomiske problemer og endte nærmest blakk. I 1928 ble han skilt fra Vera, og de neste par årene hadde han flere småjobber, samtidig som han slet med alkoholproblemer.
I 1931 giftet han seg på nytt, med den 37 år gamle Beatrice Lydia Rhys Rowbottom. De bosatte seg i Johannesburg, og Wild tok arbeid i en gullgruve i Witwatersrand. Han spedde på sin magre lønn ved å holde foredrag om Endurance-ekspedisjonen.
Hans alkoholproblemer fortsatte, og i 1938 hadde hans helsetilstand forverret seg. Han døde 19. august 1939 i Klerksdorp av lungebetennelse og diabetes.
Utmerkelser
redigerWild ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 1920. Han mottok en rekke utmerkelser for sine bidrag innen polarutforskning, inkludert den britiske Polarmedaljen med fire spenner. I mai 1923 ble han utnevnt til Freeman of the City of London.[8]
Cape Wild på Elefantøya er oppkalt etter ham, det samme er Mount Wild og Point Wild i andre deler av Antarktis.
Referanser
rediger- ^ The Peerage, oppført som John Robert Francis Wild, The Peerage person ID p63370.htm#i633700, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6445z4q, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 16919481v[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p63370.htm#i633700, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Antarctic Medals Glenn M. Stein, Royal Geographical Society
- ^ Biografi Cool Antarctica
Litteratur
rediger- Mills, Leif (1990): Frank Wild, Caedmon of Whitby.
- Lansing, ALfred: Shackleton's Incredible Voyage.
- Worsley, F.A.: Shackleton's Boat Journey