Francesco Nuti
Francesco Nuti (født 17. mai 1955 i Prato i Toscana i Italia, død 12. juni 2023 i Roma) var en italiensk skuespiller, filmregissør, manusforfatter og filmprodusent.
| Francesco Nuti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. mai 1955 Firenze | ||
| Død | 12. juni 2023[1][2] (68 år) Roma[3] | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør, manusforfatter, filmprodusent, sanger, filmskuespiller | ||
| Partner(e) | Annamaria Malipiero | ||
| Søsken | Giovanni Nuti | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Gravlagt | Cimitero delle Porte Sante | ||
| Medlem av | Giancattivi (1978–1982) (erstatter: Antonio Catalano, erstattet av: Daniele Trambusti) | ||
| IMDb | IMDb | ||
Liv og virke
redigerTidlig karriere
redigerFrancesco Nuti begynte å opptre på amatørbasis. Han ble oppdaget mens han fortsatt var student av komedieduoen Alessandro Benvenuti og Athina Cenci, som han dannet truppen «I Giancattivi» med. Trioens suksess førte også til en rekke TV-opptredener på programmer som Non stop, La sberla og Black Out.[trenger referanse]
Den antikonforme og surrealistiske komedien til de tre hovedpersonene ble også overført til lerretet i 1981: Ad ovest di Paperino ble en kinosuksess og ble hyllet høyt av kritikere.[trenger referanse]
Skuespill, film, fjernsyn, sang
redigerLikevel bestemte Nuti seg for å fortsette sin karriere med soloopptredener, og filmet en toskansk trilogi med regissøren Maurizio Ponzi, der Nuti legemliggjorde en helt annen karakter enn vanlig, noe publikum satte pris på.[trenger referanse]
I tillegg til skuespiller var Nuti også sanger og ga ut to LP-er, inkludert en med sanger fra filmene hans.[trenger referanse]
De følgende filmene, nå selvregisserte, viste Nutis evne til å skape og representere en karakter som var typisk for hans generasjon, som han psykologisk avslørte og videreutviklet, noe som førte ytterligere stor publikumssuksess med seg; med årene førte dette imidlertid også til noe av det banale.[trenger referanse] Hans forsøk på å unslippe og legge bak seg dette (med Occhio Pinocchio) ble imidlertid vurdert som forlis og ble sterkt kritisert av både kritikere og seere.[trenger referanse] Nutis påfølgende forsøk på å vende tilbake til opprinnelsen var ikke lenger vellykket og ble sett på som resirkulering av hans gamle karakterer.[4]
Motgangen drev Nuti, hvis nyhet av komedie ispedd personlig historiefortelling var blitt utslitt, ut i depresjon, selvmordstanker og alkoholisme.[5]
Han forsøkte et comeback som skuespiller i 2005 med Concorso di colpa.[trenger referanse]
Han mottok en rekke utmerkelser og priser i sin karriere.
Hjemmeulykker
redigerEtter en alvorlig hjemmeulykke den 2. september 2006 lå han i koma til slutten av november det året på Policlinico Umberto I i Roma. Han fikk et subduralt hematom, en alvorlig hjerneskade. Etter det var Nuti alvorlig preget og ikke lenger i stand til å snakke;[6] han kunne heller ikke i særlig grad bevege seg. En TV-opptreden i januar 2011, hvor han synlig led, førte til en livlig diskusjon om grensene og tillatelsen til slike offentlige fremstillinger.[7]
I 2010 ble det produsert en dokumentarfilm om Nuti, der broren hans også medvirket;[8] med denne publiserte han også en ny sang på internett i 2013, Olga tu mi fai morir.
Den 21. september 2016 hadde han et nytt falluhell, og ble bragt på sykehus, også denne gang i kritisk tilstand.[9] I juli 2017 ble Nutis datter, Ginevra, hans rettslige verge, ettersom hun da var blitt gammel nok til dette.[10]
Han døde den 12. juni 2023 i Roma.
Filmografi
redigerS = skuespiller, M = manus, R = regi, P = produksjon
- 1981: Ad ovest di Paperino (S)
- 1982: Io, Chiara e lo Scuro (S, M)
- 1982: Madonne che silenzio c'è stasera (S, M)
- 1983: Son contento (S, M)
- 1984: Casablanca, Casablanca (R, S, M)
- 1985: Sogni e bisogni (S)
- 1985: Tutta colpa del paradiso (R, S, M)
- 1986: Stregati (R, S, M)
- 1987: Maramao (P)
- 1988: Caruso Pascoski di padre polacco (R, S, M)
- 1990: Willy Signori e vengo da lontano (R, S, M)
- 1991: Donne con le gonne (R, S, M)
- 1994: Occhiopinocchio (R, S, M)
- 1998: Il signor Quindcipalle (R, S, M)
- 2000: Io amo Andrea (R, S, P)
- 2001: Caruso, zero in condotta (R, S, P)
- 2005: Concorso di colpa (S)
Litteratur
rediger- Matteo Norcini: Francesco Nuti: La vera storia di un grande talento, Empoli, Ibiskos Editrice Risolo, 2009. ISBN 978-88-546-0641-8
- Morando Morandini, et al.: Il Morandini 2009. Dizionario dei film, Bologna, Zanichelli, 2009. ISBN 978-88-08-12255-1
- Francesco Nuti: Sono un bravo ragazzo, Andata, caduta e ritorno, Milano, RCS Libri, 2011, ISBN 978-88-17-05133-0
Referanser
rediger- ^ www.corriere.it, besøkt 12. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.repubblica.it, besøkt 12. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.msn.com, besøkt 12. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roberto Poppi: Dizionario del cinema italiano, I registi. Roma 2002, s. 311
- ^ «La Repubblica/cronaca: Nuti, malore in casa salvato dai pompieri». www.repubblica.it. Besøkt 13. juni 2023.
- ^ «Francesco Nuti sta meglio, ma ancora non parla». Oggi - People (på italiensk). 4. januar 2013. Besøkt 13. juni 2023.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2014. Besøkt 13. juni 2023.
- ^ «Omaggio a Nuti al Festival di Roma». Tgcom24 (på italiensk). 8. oktober 2010. Besøkt 13. juni 2023.
- ^ «Francesco Nuti ricoverato dopo una caduta, è in gravi condizioni». Tgcom24 (på italiensk). 21. september 2016. Besøkt 13. juni 2023.
- ^ «"Ora che ho 18 anni sarò la tutrice di mio padre, Francesco Nuti. Ci siamo sempre parlati con gli occhi"». HuffPost Italia (på italiensk). 26. juli 2017. Besøkt 13. juni 2023.
Eksterne lenker
rediger- (en) Francesco Nuti på Internet Movie Database
- (sv) Francesco Nuti i Svensk Filmdatabas
- (fr) Francesco Nuti på Allociné
- (en) Francesco Nuti på AllMovie
- (en) Francesco Nuti hos Rotten Tomatoes
- (en) Francesco Nuti hos The Movie Database