Francesco Babuscio Rizzo
Francesco Babuscio Rizzo (født 24. juni 1897 i Potenza i Italia, død 11. desember 1983 i Roma) var en italiensk diplomat og ambassadør.
| Francesco Babuscio Rizzo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. juni 1897 Potenza | ||
| Død | 11. des. 1983 (86 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1983) Kongedømmet Italia (1897–1946) | ||
| Utmerkelser | Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1954) | ||
Liv og virke rediger
Rizzo studerte juss, økonomi og handelsvitenskap ved Universitetet i Firenze og ble diplomat etter studiene.
Den 21. juli 1925 begynte han ved det det italienske utenriksdepartement, og ble postert til den italienske ambassade i Bern.[trenger referanse] Deretter ble han postert til Buenos Aires, Dijon, Shanghai, Peking og Tirana.
Ved Vatikanet rediger
Fra 1939 til februar 1943 var han ambassaderåd ved den italienske ambassade til Den hellige stol (Vatikanet). Fra februar til juni 1943 arbeidet Rizzo som kabinettsjed fed det italienske utenriksdepartement, og vendte deretter tilbake til Vatikanet, men da som chargé d'affaires (1943-1946).
Den 14. august 1943, etter lange forhandlinger mellom Rizzo for den italienske regjering og grev Calvi di Bergolo på den ene side, og tyskerne på den andre, ble Roma ensidig erklært åpen by (Roma Città Aperta, bare av italienske myndigheter).
Byen Romas flyttbare historiske og arkitektoniske arv, og all slik kunstnerisk arv fra de viktigste museer i sentrale Italia, ble overført trygt til Vatikanet av ambassadør Rizzo, i aktivt samarbeid med Giovanni Battista Montini (den senere pave Paul VI) og direktøren for Vatikanmuseene, Bartolomeo Nogara. Det var imidlertid ikke langt fra så knirkefritt å berge utsatte grupper i den romerske befolkning. Tyskerne deporterte italienske soldater, og slo start til også mot jødene. Mange italienere ble drept i via Tasso (ca. 2000), mange andre ble skutt i Forte Bravetta eller drept i Fosse Ardeatine.
Redningen av dyrebare kunstverk fra nazistiske og fascistiske tyverier/konfiskeringerr var ved at de ble brakt i sikkerhet i Vatikanstaten, brakt dit fra forskjellige viktige byer som Venezia (Palazzo Regio - San Marcos skatter med det berømte Pala d'oro), Milano, fra Rocca di Sassocorvaro i provinsen Pesaro Urbino, med viktige malerier som Flagellazione di Cristo og Madonna di Senigallia av Piero della Francesca, La Profanazione dell'Ostia av Paolo Uccello, San Giorgio del Mantegna, Stormen av Giorgione og mange andre; og så igjen verk fra viktige museer som Uffizi i Firenze, Galleria Borghese, Palazzo Corsini, Palazzo Spada i Roma samt alle de svært viktige billedvevene og møblene fra Quirinalpalasset.
Ambassadør Rizzo sørget for mottak av disse viktige kunstneriske verkene, katalogisering, og en overleveringsrapport i tre eksemplarer. Lagringen av dem i Vatikanet ble sikret av et et team av embetsmenn og kunstkritikere som professor Emilio Lavagnino, professor Marino Lazzari, professor Carlo Giulio Argan, professor Romanelli og andre, til tross for den fascistiske regjering i Salò var imot levering til en fremmed stat (Vatikanet) av denne enorme, svært dyrebare og uvurderlige kunstneriske arv som var eid av den italienske stat.
Straks etter at tyskerne i juni 1944 hadde trukket seg ut av Roma, ble Rizzo hedret av Romas militærkommandant for i september året før å ha tilbudt seg selv som gissel for å få tyskerne til å løslate arresterte.[trenger referanse]
Irland, Vest-Tyskland, Argentina rediger
Fra januar 1946 til 1949 var han minister i Dublin og deretter sjef for den italienske diplomatiske misjon, og senere med rangen ambassadør, til (Vest)-Tyskland, der han ble høyt aktet av kansler Konrad Adenauer.[trenger referanse] Den 28. november 1954 sluttet han som ambassadør i Bonn, og hans etterfølger der ble Umberto Grazzi.
Rizzo ble i februar 1955 ambassadør til Argentina, og var det til 1962.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Munzinger: «Francesco Babuscio Rizzo» i: Internationales Biographisches Archiv 11/1955 av 7. mars 1955