Frøken Agnes og Herman

«Frøken Agnes og Herman» er opprinnelig et svensk skillingstrykk, og skrevet av L. Fredrik Ågren (1856–1928). Det ble første gang trykket i 1900, og kom ut i mange skillingstrykk senere. På skillingstrykket står det skrevet: «Den bekjente sang om Grevedatteren frøken Agnes og hennes hjertens kjær Herman». Alf Prøysen samlet denne visen inn til visespalten sin i «Magasinet for Alle», og den er også tatt med i «De gamle visene med Alf Prøysen».

Kilder

• Elin Prøysen, Sangene i våre hjerter Damm 2007

Teksten

1.Frøken Agnes ut i dystre drømmer gå, ut i natten kan hun ikke freden få,
fast et rom så fint og hun i gyllen skrud må dog søvnen vike alt i natten ut.

2.Ut på muntre baller og den fine fest, stakkars Agnes hun må stadig være gjest,
hun i dansen gynger blant så mange fler, og hjertet bløder fast at munnen ler.

3.For nylig kom den strenge fader inn til hennes kammer hun ble blek om kinn,
han talede til frøken Agnes så, at redselsfullt hun monne for ham stå.

4.Gode Agnes nylig var din beiler her, Grev Rudolf han deg elsker vet enhver,
om otte dage kled deg i ditt skrud thi da skal du bli Greve Rudolfs brud.

5.Og dermed gikk han ut fra hennes rum, av redsel Agnes stander nesten stum,
nei før vil jeg i livet slettes ut før jeg vil blive greve Rudolfs brud.

6.Thi Herman han er jo min hjertenskjær, fast elsked Herman meget fattig er,
akk hvorfor ble jeg født i rikdom stand hvi kunne jeg ei fattig bli som han.

7.Så lød den stolte grevedatterens røst, men ingen kunne give henne trøst
titt Herman han i krig er dragen ut at kjempe, Agnes blive vil hans brud.

8.Om tvende år han kommer atter hjem igjen men tvende år er hårde tid for dem,
som elsker høyt i ungdoms vår og bringer hjertet mange dype sår.

9.Hin aftenstund skjønn Agnes kval er stor, o kjære hadde du nu levet mor,
din datter du dog ei forstøte vil kun Herman er det jeg skal høre til.

10.Så hen til faderen i hast et brev så kjærlighetsfullt den unge pike skrev,
forlat, forlat jeg Eder bede vil, jeg kan ei høre Greve Rudolf til.

11.Skjønn Agens ganger så til stranden ned og bøyer kne hist på det dystre sted.
O tag du min kjære herre gud og kastet seg i bølgenes favntak ut.

12.Den neste morgen kommer greven stolt og hist på stranden på sin ganger boldt
og da man Agnes lik har brakt i land er hjertet smeltet hos den harde mann.

13.Mens Agens ligger hist på båren blek hun ei i livet dog sin elsker svek,
og Herman dro i hast til fremmede land og fant sin grav hist ved den nøgne strand.

14.Nu sitter Greven hist så taus igjen, forlatt av alle, ingen er hans venn,
på borgens mure lyder uglers skrik, og stadig minnes han den kjæres lik.