Åpne hovedmenyen
Dagens Fort Ticonderoga, tidligere Fort Carillon
Kart over Fort Carillon, 1758.

Fort Ticonderoga, tidligere kalt for Fort Carillon, er et stort stjernefestning bygget på 1700-tallet av franskmennene ved en innsnevring nær sørenden av Champlainsjøen i det som i dag er den nordlige enden av den amerikanske delstaten New York. Den ble konstruert av den kanadiskfødte franske militæringeniøren marki de Lotbinière mellom oktober 1755 og 1757 under den franske og indianske krig, også referert til som sjuårskrigen. Festningen var av strategisk betydning under 1700-tallets koloniale konflikter mellom Storbritannia og Frankrike, og spilte på nytt en betydningsfull rille under den amerikanske uavhengighetskrigen.

Stedet kontrollerte et elveløp langs munningen av elven La Chute rundt 5,6 km mellom Champlainsjøen og Lake George. Det lå strategisk for å kontrollere handelsrutene mellom britiskkontrollerte elvedalen til Hudsonelven og franskkontrollerte elvedalen til St. Lawrence-elven. Terrenget forsterket betydningen av stedet. Begge innsjøene var lange og smale, orientert nord-sør, som mange av fjellryggene til Appalachene som strakte seg så langt sør som til Georgia, noe som skapte en nær uframkommelig fjellterreng i øst og vest for den store Appalachenedalen som stedet kommanderte. Den ligger rundt 24 km sør for festningen Fort Saint Frédéric, og ble bygget for å forhindre angrep på Canada og forsinke framgangen til fienden lenge nok til at forsterkningen kunne ankomme.[1]

Under slaget ved Carillon i 1758 klarte rundt 4 000 franske forsvarere å slå tilbake en tilsynelatende overveldende angrep fra en britisk hær på rundt 16 000 soldater. I 1759 kom britene tilbake og fordrev en symbolsk fransk garnison fra festningen. Under den amerikanske uavhengighetskrigen havnet festningen på nytt i kamp i mai 1775 da Green Mountain Boys og andre militsgrupperinger under kommando av Ethan Allen og Benedict Arnold erobret det fra britene i et overraskende angrep. Kanonene som ble erobret ble transportert til Boston hvor de ble benyttet for å tvinge britene til oppgi byen i mars 1776. Amerikanerne holdt festningen fram til juni 1777 da britiske styrker under general John Burgoyne ved å beleire det fra høyere mark, og således tvang den kontinentale armé til trekke seg fra festningen og dets omliggende forsvarsanlegg. Det eneste direkte angrepet mot festningen skjedde i september 1777 da John Brown ledet rundt 500 amerikanere i mislykket forsøk på å erobre festningen fra rundt 100 britiske forsvarere.

Britene oppga festningen etter det mislykkede Saratogafelttoget, og det opphørte å ha militær verdi etter 1781. Det forfalt i ruiner, noe som fikk folk til ta hva som kunne brukes; stein, metaller og treverk. Det ble et stopp på turistruten i området på 1800-tallet. Dets private eiere har restaurert festningen tidlig på 1900-tallet. En stiftelse driver nå festningen som en turistattraksjon, museum og forskningssenter.

Festningens navnRediger

 
Festningen sett ovenfra.
 
Festningen i 1759.

Navnet «Ticonderoga» kommer fra iroquois ordet tekontaró:ken, i betydningen «det er ved knutepunktet av to elver».[2] Det eldre navnet «Carillon» har ulikt blitt tilskrevet navnet på den tidligere franske offiseren Philippe de Carrion du Fresnoy, som etablerte en handelspost ved stedet på slutten av 1600-tallet,[3] eller, kanskje mer sannsynlig, refererer til lyden av elven La Chute som det ble sagt minnet om ringende bjellene til en carillon (klokkespill).[4]

KonstruksjonenRediger

Franskmennene startet arbeidet med festningen i 1755 under navnet Fort Carillon. Byggingen fortsatte sakte gjennom 1756 og 1757. Festningen var primært et steinfort som forsvarsmessig lå meget godt til mot infanteriangrep. Festningens fremste mål var å kontrollerer den sørlige enden av Champlainsjøen og å forhindre britene fra å få fotfeste ved innsjøen. Den franske ingeniøren Michel Chartier de Lotbinière konstruerte Fort Carillon der hvor innsjøen Georgesjøen (på den tiden kalt for Lac Saint Sacrement) går sammen med Champlainsjøen ved elven La Chute. Festningen er omgitt av vann på tre sider, og ved halvparten av den fjerde siden av en vollgrav. Den delen som gjensto var sterkt befestet av dype grøftegraver, støttet av tre kanonbatterier og foran festningen blokkert av trær som var blitt hogd ned og de spisse endene forsterket av ild, noe som skapte en formidabelt forsvarssystem.

Ved midten av juli 1756 var fire bastioner med kanoner plassert ved en høyde av 5,5 meter. To av bastionene var rettet mot nordøst og nordvest, unna innsjøen. Det var Reine- og Germaine-bastionene, med to halvmåner (et ytre verk foran festningen, formet som en halvmåne) som ytterligere utvidet arbeidet på landsiden. De to andre bastionene ga dekke for landingsområde utenfor festningen. De var Joannes- og Languedoc-bastionene, som hadde utsyn over innsjøen mot sør. Murene var 2,1 meter høye og 4,3 mter tykke, og hele verket var omgitt av en skanseskråning og tørr torn som var 1,5 meter dyp og 4,6 meter bred. Festningen var armert med kanoner fraktet inn fra Fort St. Frédéric og Montréal.[5][6]

Ticonderoga under krigen mot franskmenn og indianereRediger

Franskmennene satte i gang et svært vellykket angrep på Fort William Henry fra det nærliggende Fort Carillon i 1757. Garnisonen ved fortet var Regiment de la Reine.

8. juli 1758 satte britene under general James Abercombie i gang et frontalangrep mot de hastig sammensatte festningsverkene utenfor festningens hovedmurer som fremdeles var under bygging. Abercombie forsøkte å bevege seg raskt mot de få franske forsvarerne. Dette slaget gav festningen et omdømme for at det ikke kunne skades, selv om fortet aldri igjen slo tilbake et angrep. Det 42. highland regimentet ble særlig hardt rammet i angrepet og ga grobunn til en legende om den skotske majoren Duncan Campbell.

Det skremmende ryktet til indianerne, for det meste allierte av franskmennene, skal ha fremprovosert bølgen av panikk som slo inn over de britiske styrkene som trakk seg tilbake i full uorden på slutten av dagen. Franske patrioter fant senere utstyr strødd ut over, støvler var etterlatt i gjørma og mange sårede på bårer var etterlatt for å dø i åpne områder. Realiteten var at få indianere var til stede under slaget, en stor kontingent av dem hadde blitt sendt av den franske guvernøren Pierre François de Rigaud på et meningsløst oppdrag til Corlar. Dette gav Montcalm mer grunn til å plage sin rival Vaudreuil som dermed hadde tatt fra ham mulighetene til å fullstendig knuse de flyktende britiske styrkene som til slutt omgrupperte seg ved Georgesjøen. Dette var det første slaget ved Ticonderoga.

Festningen ble erobret året etter av britene under general Amherst i det andre slaget ved Ticonderoga.

Festningene under den amerikanske uavhengighetskrigenRediger

Hovedartikkel: Erobringen av Fort Ticonderoga

10. mai 1775 ble en sovende britisk garnison på 22 soldater overrasket av en liten styrke av vermontere som kalte seg selv Green Mountain Boys, under Ethan Allen og Benedict Arnold. Styrken spaserte inn i fortet gjennom en ulåst port. Ett enkelt skudd ble avfyrt, antagelig ved et uhell. Kolonistyrken skaffet seg et stort lager av kanoner og krutt, mye av dette ble forflyttet 300 km av Henry Knox i løpet av vinteren 1775–76 til Boston for å forsyne beleiringen av Boston.

Britene kom tilbake i 1776 fra Canada og rykket nedover Champlainsjøen under Guy Carleton. En flåte av amerikanske kanonbåter forsinket britene til vinteren truet (se slaget ved Valcour Island), men angrepet fortsatte året etter under John Burgoyne.

Ticonderogas rolle i SaratogafelttogetRediger

Hovedartikkel: Slaget ved Ticonderoga (1777)

De britiske styrkene rykket igjen sørover fra Canada i 1777 og fordrev amerikanerne inn i fortet. Britene trakk så kanoner til toppen av det ubesatte Mount Defiance som lå over fortet. Generalmajor William Phillips sa at «hvor en geit kan gå, kan en mann gå, hvor en mann kan gå, kan han dra en kanon,» mens mennene hans førte kanonene til toppen av fjellet.

Arthur St. Clair stod ovenfor en kanonade og beordret sine menn om å forlate Ticonderoga den 5. juli 1777. Burgoynes styrker rykket inn dagen etter.

Kolonistyrkene trakk seg raskt tilbake over sjøen til Fort Independence på Vermont-siden av sjøen. De oppgav snart også dette fortet og trakk seg sørover i uorden. Den bakre delen som ble etterlatt for å forsinke britenes kryssing av Champlainsjøen, skal ha vært for fulle til å avfyre sin kanon, og kolonistyrken var heldig som klarte å trekke seg tilbake til Hudson-dalen uten betydelige tap.

I moderne tidRediger

Etter at Burgoyne ble beseiret ved Saratoga, ble festningen i økende grad irrelevant. Britene oppgav Fort Ticonderoga og Crown Point i 1780. Fortet var nå for langt i det indre i forhold til grensen mellom Canada og USA.

Dets rolle i tidlig amerikansk historie førte til at fire forskjellige marinefartøyer og en klasse av hangarskip ble oppkalt etter det.

Byen Ticonderoga i New York, som ligger i området hvor fortet ligger, bærer også dets navn. Fortet er privateid og ble påbegynt rekonstruert i 1909. Det brukes som turistattraksjon og er åpent hver sesong fra 10. mai til sent i oktober.

BilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Eccles, W.J. (1973): France in America, Harper and Row, s. 186
  2. ^ Afable, Patricia O.; Beeler, Madison S. (1996): «Place Names» i: Goddard, Ives, red.: Languages. Handbook of North American Indians, 17. Washington, DC: Smithsonian Institution, s. 193
  3. ^ Ketchum, Richard M. (1999): Saratoga: Turning Point of America's Revolutionary War. New York: Macmillan. ISBN 978-0-8050-6123-9. OCLC 41397623, s. 29
  4. ^ Nester, William (2008): The Epic Battles of the Ticonderoga, 1758. Albany: State University of New York Press, s. 110
  5. ^ Kaufmann (2004): Fortress America, s. 75–76
  6. ^ Lonergan (1959): Ticonderoga, Historic Portage, s. 19

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger