Formalpragmatikk er et språkfilosofisk begrep, og et filosofisk program lansert av Jürgen Habermas for å betegne hans teoretiske filosofi fra og med Teorien om den kommunikative handling. Tidligere under betegnelsen universalpragmatikk, viser begrepet til undersøkelsen av nødvendige, formelle og universelle forutsetninger i språket som gjør kommunikasjon mulig. Formuleringen av dette programmet ser man først i essayet «Was heißt Universalpragmatik?» fra 1976.

Grunntanker rediger

En undersøkelse av nødvendige forutsetninger for kommunikasjonen slik Habermas tenker seg benytter seg av det han kaller for en rekonstruksjonsmodell. Kant er den filosofen som tydeligst redegjør for menneskets nødvendige forutsetninger for at kunnskap skal være mulig[1]. Hos Kant dreier undersøkelsen seg om de «nødvendige forutsetningene» for kunnskap, og dette er kjennetegnet for transcendentalfilosfien. I motsetning til denne kantianske modellen vil Habermas ikke henvise til syntetiske a priori, men vise til a posteriori tilegnet data. Forutsetningene er tilgjengelig ved undersøkelse av faktisk kommunikasjon mellom språbrukere. Ved å gjøre som Kant, å ta utgangspunkt i en hypotetisk spørring, men i stedet for å vurdere logiske resonnement må hypotesen sjekkes opp mot data, kan man rekonstruere forutsetningene for kommunikasjon. Dataen man benytter seg av kommer fra de faktiske performative handlingene som gjøres av de kommuniserende. Resultatet av undersøkelsen av de faktiske forutsetningene i språket danner igjen grunnlaget for en teori om kommunikativ rasjonalitet.

Formalpragmatikken har talehandlinger som enheten for undersøkelse. For å foreta en talehandling kreves det at man påtar seg visse forpliktelser, for eksempel at enhver påstand som er fremmet lar seg tematisere i en diskurs hvor gyldigheten til påstanden kan bestrides. Det er altså ikke det konkrete innholdet i en gitt talehandling som er av interesse, men hva som utgjør rasjonalet i dem.[trenger referanse]

Referanser rediger