Forlatt sykkel

En forlatt sykkel er en sykkel som står i det offentlige rom og ikke har vært brukt på lenge. Eieren er ofte ukjent. De kalles noen ganger eierløs sykkel, men dette er en upresis betegnelse ettersom det ofte er vanskelig å verifisere om sykkelen er stjålet eller bare forlatt. Siden sykkelregistrering ikke er obligatorisk er det ofte svært vanskelig å finne eieren.

Reportasje fra Amsterdam om forlatte sykler (Polygoonjournaal, 1958)

Forlatte sykler i Amsterdam (Polygoonjournaal, 1970)

Villlparkerte sykler – blant disse er det ofte forlatte sykler.

Miljøproblem

Forlatte sykler et miljøproblem som forsøpler gatene. De tar svært ofte opp sykkelparkeringer på sentrale steder som kunne vært brukt av andre. Mange sykles kastes også på sjø, i elver eller i annen natur, som forstyrrer dyrelivet og kan ansees som hærverk. Det har også vært eksempler på at forlatte sykler har startet redningsaksjoner.

Hensatte sykler kan ofte mangle essensielle deler som for eksempel sete, styre eller hjul, som skjemmer gatebildet. Disse delene kan ha blitt stjålet, eller kan ha blitt tatt av sykkelen før eieren kvittet seg med den.

Juridisk status

Å pusse opp stjålne eller forlatte sykler er juridisk gråsone siden det er vanskelig å verifisere om sykkelen er stjålet eller bare forlatt. Hensatte sykler kan være tyvgods. De er ofte hensatt i lengre perioder, muligens for å «kjøle seg ned» etter sykkeltyveri. I andre tilfeller er det sykler som eieren av ulike årsaker har etterlatt med vilje, for eksempel fordi de anser den som utrangert.

Prosedyrer for å finne eieren

Før en forlatt sykkel fjernes kan for eksempel kommuner ha en praksis at de merker sykkelen med en iøynefallende markering som et klistremerke for å advare eieren. Dersom sykkelen ikke fjernes etter noen uker blir den kjørt til kommunalt depot. Om mulig vil det bli sjekket om sykkelen er registrert som stjålet, men grunnet lav andel av sykkelregistrering er dette ofte vanskelig. Dersom eieren kan identifiseres kan de få tilbud om å hente sykkelen sin innen en frist, og ofte mot et gebyr. I praksis hentes slike sykler sjelden.

Gjenbruk til sykkeldeling

Luud Schimmelpennink var med i den nederlandske motkulturbevegelsen Provo som i midten av 1960-årene fokuserete på å provosere voldelig respons fra autoriteter ved å bruke ikke-voldelige metoder. Da Luud ble med i Amsterdams bystyre i 1967 foreslo han Wittefietsenplan, at alle forlatte sykler som ble samlet inn skulle males hvite og plasseres ut igjen i gatene slik at de kunne brukes av alle.