Flerfargetrykk er et bilde, særlig grafikk, som er trykket med flere farger. Vanligvis må det da brukes flere trykkplater, i prinsippet én til hver farge. Det motsatte av flerfargetrykk er enfargetrykk, som vanligvis trykkes med svart på hvitt papir for gode kontraster.

Når en blander primærfargene blått, rødt og gult, kan en i det subtraktive fargesystemet lage en lang rekke farger. Sammen med svart danner disse hovedfargene i trykkstandarden CMYK, som er den vanligste formen for firefargetrykk.

Trykking på hvitt papir rediger

 
Fargelitografi med ni trykkfarger. Skjematisk framstilling fra det russiske oppslagsverket Brockhaus-Efron (1890—1907)

For at vi skal se en farge på et papir, må vi bruke et subtraktivt fargesystem. Det er vanligvis et firefargetrykk etter en såkalt CMYK-standard med primærfargene turkis (Cyan), magenta (Magenta), gul (Yellow) og svart (Key).

Det motsatte av CMYK er RGB, et additivt fargesystem, basert på fargene rødt (R), grønt (G) og blått (B). Dette er lys slik vi oppfatter det. Teknikken brukes i fjernsyn og dataskjermen, som er svart (uten lys) opprinnelig. Ved å tenne farget lys, kan vi oppfatte alle farger. Fargeblandingen skjer i «luften». Den hvite fargen er lysblanding fra alle RGB fargene samtidig, det vil si rødt, grønt og blått. Eller med andre ord den hvite fargen vi oppfatter er en blanding av farget lys, en sammenslåingen av alle regnbuens farger.

Når man jobber med farger på hvitt papir, så trekker du ulike farger fra den hvite. Når rød maling legges på et hvitt ark, skjer det at det eneste lyset som reflekteres er rødt lys. Eller slik vi ser det, den eneste fargen som reflekteres er rød farge. De andre fargene (blått og grønt) er trukket i fra, eller subtrahert. Derfor kalles det et subtraktivt fargesystem (subtrahere vil si «å trekke i fra»).

Offsettrykk rediger

I offsettrykking brukes en trykkpresse. Det er automatisk mating av ark (papir), og fargetrykk oppnås ved at arket passerer flere fargeverk på sin vei gjennom trykkpressen. For å få et bilde med «alle» farger, må arket forbi minst fire fargeverk med den svarte fargen og de tre primærfargene. CMYK er det fargesystemet som brukes til trykking. Fargen bestemmes av hvilke av de forskjellige primærfargene som brukes, samt rasteret, et fint system av små punkt. I en lys farge er rasterpunktene mindre, og ligger derfor lengre vekk fra hverandre, enn i en mørk farge.

Kunstnertrykket grafikk rediger

Kunstnere trykker ofte sin grafikk selv, og den er trykket i små opplag, for hånd. Trykkene skal signeres og påføres antall trykk i opplaget.

En grafisk kunstner bruker trykketeknikker eller trykkplater uten et raster, slik som i det maskinelle offsettrykket. For å oppnå en transparent farge, blandes «fargeløs trykksverte» inn i fargen. Dette gjør at en blå farge kan blandes ut og bli gjennomskinnelig og lys blå. (? akvarelleffekt) Slik lages lyse valører. Dette må gjøres fordi det på trykkplaten er et like tykk fargelag over det hele før trykking.

Når en begynner å trykke (prøvetrykke) blir det som regel ikke helt som en hadde tenkt seg det, da må fargeblandingene og måten å farge inn platene på justeres.

Plantrykk (linoluemsnitt) rediger

 
Linosnitt – plate nummer 1
 
Linosnitt – plate nummer 2
 
Linosnitt – plate nummer 3
 
Linosnitt – alle tre plater trykket opp på hverandre
 
Valse og glassplate med trykksverte som overføres jevnt til en trykkplate som til sist setter avtrykk på papiret.

Linosnitt er tradisjonelt en teknikk der det er brukt bare en farge. Vanligvis svart. Det er flere måter å oppnå farge- eller flerfargetrykk.

Den spanske bildekunstneren Pablo Picasso utviklet en enkel trykkteknikk for lineoleumssnitt i farger ved å bruke én og samme plate. Teknikken baserer seg på subtraksjon, det å ta bort mer og mer av motivet, platen. Den urørte (ikke skåret i) linoleumsplaten trykkes i en lys fargetone, på hele opplaget. Deretter skjæres motivet ut på plata og trykkes i en mørkere farge oppå fargetonen på det første arket. Ytterligere partier i platen skjæres vekk og den gjenværende tegningen trykkes i en annen, mørkere farge oppå motivet på samme ark.

En annen måte er å dele opp trykkplaten i mindre biter, som et puslespill. Hver bit kan så farges inn med hver sin farge. Edvard Munch brukte denne teknikken.

En annen metode er at hvert motiv består av flere forskjellige trykkplater, i prinsippet en til hver farge. Disse skal trykkes en og en og må være nøye avpasset til hverandre slik at fargefeltene i det ferdige trykket stemmer overens.

Framgangsmåte rediger

Farger rett fra boksen kan bare noen ganger brukes slik som de er, fordi de er ofte svært fargesterke eller kraftige. Fargene må blandes på forhånd, avstemmes. Både fargen og hvor gjennomskinnelig den skal være er viktig når en skal trykke med flere plater opp på hverandre.

Fargene valses inn på glassplater først, for å få et fint og jevn lag med trykksverte, deretter valses trykkplaten.

I prinsippet er det en farge til hver plate, men en kunstner kan brukes flere farger på hver plate. Dette fordi platene farges inn for hånd for hver trykk. 10 - 15 ulike fargeblandinger til et bilde, er kan være vanlig. Øverst i bildet kan være en lysblå farge, mens det nederst kan være en gul farge. Disse to fargene vil gradvis blandes, eller gå over i hverandre. Slik at det på midten av bildet blir en slags blågrønn farge.

Når alle platene er trykt kommer de såkalte «gratisfargene». Det er farger som blir til av seg selv på grunn av fargeblanding på papiret. Om det trykkes med en svak rød farge opp på en kraftig gul farge, blir resultatet en tredje farge, en «gratis» orange farge.

Se også rediger