Fiat-penger

Fiat-penger er penger uten en iboende verdi. Det er penger (mynter og sedler) som er erklært for å være penger, men der utstederen har ikke dekning (i f.eks. gullreserver) til å innløse dem i realverdier. Det er utelukkende tiltroen til at den neste kjøperen i rekken også vil akseptere pengene som betalingsmiddel som får dem til å bli penger. Ordet «fiat» kommer fra latin og betyr «la det skje».

Nord-Amerikanske Dollar (USD) er den mest utbredte Fiat-valutaen.

Privatutstedt pengeseddel fra Australia, rundt 1900

Man glemmer ofte at det offentlige har makt til å endre lover og skattelegge sine innbyggere. I så måte avhenger ikke verdien av pengene utstedt av en nasjons sentralbank bare av gullreservene alene, men også makten til å skattlegge, ilegge avgifter, eller f.eks. konfiskere eller inndra andre verdier f.eks. i form av edelt metall.

Historisk sett har også privatbanker kunnet utstede papirpenger. Dette er en praksis som ikke lenger er i vanlig bruk, men de skaper fortsatt digital fiat gjennom lån. De fleste valutaer i verden er fiat-penger, deriblant amerikansk dollar, euro, norsk krone og zimbabwisk dollar.

Motsetningen til fiat-penger er penger som har en iboende verdi, for eksempel mynter i kraft av sin egen metallverdi eller en garanti om at pengens verdi vil bli vekslet inn i en realverdi, slik som gull eller sølv. Mynter som inneholder edelmetaller, men hvis pålydende overstiger metallverdien, er imidlertid fortsatt for fiat-penger å regne.

Begrepet er ikke vanlig brukt i økonomistudier, men forekommer ofte hos libertarianere og i frimanns-miljøer der man gjerne hevder at det nåværende økonomiske systemet står overfor en snarlig kollaps.

I Zimbabwe er tilliten til de statlige fiat-pengene så lav at det har ført til hyperinflasjon