Fascie
En fascie (av latin: fascia eller fascis, flertall: fasciae; oversatt: «bånd» eller «bunt») er et tynt lag av bindevev[1] som omgir menneskekroppen. En fascie er en hinne av mer eller mindre fast bindevev som finnes rundt muskler, grupper av muskler, blodårer og nerver, og som binder disse strukturene sammen.[2] Den består av flere lag: en overfladisk fascie, en dyp fascie og en visceral fascie, og strekker seg uavbrutt fra hodet til tuppen av tærne.[3] Unntaksvis brukes betegnelsen på bindevev som omgir andre organstrukturer i kroppen.
| Fascie | |||
|---|---|---|---|
| MeSH | Fascia | ||
| TA98 | A04.0.00.031 | ||
| TA2 | 2015 | ||
| FMA | 78550 | ||
Fasciae er i likhet med ligamenter, aponeuroser og sener tette regelmessige bindevev som inneholder tettpakkede bunter av kollagenfibre organisert i et bølgemønster parallelt med dragretningen. Fasciae er følgelig fleksible strukturer som er i stand til å motstå store enveis spenningskrefter (eng. unidirectional tension forces) inntil bølgemønsteret har blitt rettet ut av trekkraften. Disse kollagenfibrene syntetiseres av fibroblaster som finnes inne i fascien.[2]
Definisjon rediger
Det eksisterer noe uenighet om hvilke strukturer som skal betraktes som fascie og hvordan fascie skal klassifiseres.[4] De to vanligste systemene er:
- det som er angitt i 1983-utgaven av Nomina Anatomica (NA 1983)
- det som er angitt i 1997-utgaven av Terminologia Anatomica (TA 1997)
| NA 1983 | TA 1997 | Beskrivelse | Eksempel |
|---|---|---|---|
| Overfladisk fascie | (ikke tatt med i dette systemet) | Denne finnes i underhuden i de fleste delene av kroppen, blandet med det retikulære laget i lærhuden.[5] | Scarpa-fascien |
| Dyp fascie | Muskelfascien | Dette er det tette fibrøse bindevevet som omgir musklene, knoklene, nervene og blodkarene i kroppen. | Fascia transversalis |
| Fascia visceralis | Fascia visceralis, fascia parietalis | Denne fascien omgir organene innenfor deres hulrom og pakker dem i membraner bestående av flere lag med bindevev. | Pericardium |
Funksjon rediger
Muskelfascien er forholdsvis glatt, slik at den tillater muskelen å gli nesten friksjonsfritt i forhold til omgivelsene (underhud, kar, nerver, knokler osv.). Den bidrar dessuten til at muskelen stort sett beholder sin form når den trekker seg sammen. Muskelfasciene forbinder seg som oftest til hverandre, slik at de enkelte musklene holdes på plass innbyrdes. De fasciene som avgrenser muskler med helt forskjellig funksjon (for eksempel armens bøyemuskler og strekkemuskler) er gjerne spesielt kraftige. De er ofte festet til benhinnen, og blir dermed svært stabile og solide. I spaltene mellom fasciene går det nerver og blodkar. Også betennelsesprosesser kan spre seg gjennom disse spaltene.
Fasciae betraktes vanligvis som passive strukturer som overfører mekanisk spenning skapt av muskelaktivitet eller eksterne krefter gjennom kroppen. Noe forskning tyder på at fasciae kan være i stand til å trekke seg sammen uavhengig og dermed på en aktiv måte påvirke muskeldynamikken.[6] Hovedfunksjonen til fasciae er likevel å redusere friksjon for å minimere reduksjonen av muskelkraft. Ved å gjøre det får fasciae musklene til å gli over hverandre.[7]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ "fascia" Arkivert 17. august 2011 hos Wayback Machine. i Dorlands medisinske oppslagsverk
- ^ a b Marieb, Elaine Nicpon; Hoehn, Katja (2007). Human anatomy & physiology. Pearson Education. s. 133. ISBN 9780321372949.
- ^ «Self Myofascial Release». Besøkt 17. august 2010.
- ^ Committee on Anatomical Termi, Federative. Terminologia Anatomica: International Anatomical Terminology. Thieme Stuttgart. s. 33. ISBN 3-13-114361-4.
- ^ Skandalakis, John E. (2002). Surgical Anatomy and Technique, 2nd Ed. Atlanta, GA: Springer. s. 1–2. ISBN 0-38798-752-5.
- ^ Schleip, R; Klingler, W; Horn, F (2005). «Active fascial contractility: Fascia may be able to contract in a smooth muscle-like manner and thereby influence musculoskeletal dynamics». Medical Hypotheses. 65 (2): 273–7. PMID 15922099. doi:10.1016/j.mehy.2005.03.005.
- ^ Faller, A; Schuenke, M (2004) The Human Body, Thieme, p 127