Farmakodynamikk er læren om legemidlenes effekter og virkningsmekanismer, altså hvordan ligander (legemidler, rusmidler, giftstoffer og hormoner) virker på sine målorganer i kroppen.[1] Et legemiddels virkninger eller effekter omfatter både de farmakologiske virkninger som det er hensikten å utnytte i behandlingen, de terapeutiske effekter, og de uønskede som kalles bivirkninger.

For langt de fleste legemidler er den nøyaktige virkningsmekanisme ikke kjent. Både farmakologiske og kliniske observasjoner tyder imidlertid på at det for mange stoffer finnes spesifikke virkningsmekanismer slik at bare en enkelt basal mekanisme eller et fåtall biologiske prosesser påvirkes (f.eks penicillinene, digitalisglykosidene og diuretika). Ofte er spesifisiteten så høy at det fås virkning bare på ett enkelt organ som betegnes som effektororganet. Andre stoffer har mere uspesifikke virkninger på mange organer eller på biologiske membraner (f.eks narkosegasser, lokalanestetika og antiarytmika).

Noen legemidler virker ved enkle fysikalsk-kjemiske mekanismer (f.eks syrenøytraliserende midler). Andre utløser effekt ved å binde seg til ekstracellulære makromolekyler (f.eks heparin). De fleste legemidler virker imidlertid på cellene enten via enzymer eller ved binding til spesielle reseptorer.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Jean Paul Bernard, Mimi Stokke Opdal, Hassan Khiabani (2006) Generelle farmakodynamiske prinsipper. Tidsskr Nor Lægeforen, 24. august 2006; 126: 2107-9

Eksterne lenker rediger