Exordium (retorikk)

Et Exordium (lat. begynnelse, gr. prooimion) er i den klassiske antikke retorikk den virkningsfulle innledning til tale. Den er en av de seks delene i den retoriske disposisjon (lat. dispositio, gr. taxis) som er en systematisering av talens enkelte deler.

Formål rediger

Hovedmålet med denne innledningen er å vinne tilhørernes oppmerksomhet og tillit (captatio benevolentiae). På en formel kan det sies at den skal gjøre tilhørerne velvillige (benevoli), oppmerksomme (attendi) og lærevillige (dociles). Dersom taleren mislykkes med dette vil han neppe bli hørt videre. Det finnes ulike metoder som taleren kunne anvende for å vinne tilhørernes ører, og felles for de alle er at de skal ta utgangspunkt i situasjonen (tilhørerne, motparten eller saken) og bygger på talerens karakter og troverdighet (ethos).

Retorikerne deler vanligvis metodene for innledning i to. Den første er principio, den direkte metoden, og den andre er insinuatio (gr. efodos), den mer subtile metoden.

Principio rediger

Den direkte metoden som vi kan kalle en åpning brukes gjerne når det foreligger et sterkt utgangspunkt, dvs. at man er sikker på sin sak. Da begynner en rett på tema og taler åpent om det en ønsker å diskutere. Veldig vanlig er det å fremheve sin egen kompetanse på området eller forsøke å svekke motstandernes evner (mistenkeliggjøring, gr. diabole). Og det er veldig vanlig å smigre publikum og rose deres forståelsesevner, til forskjell fra motstanderne. For å fremstille seg selv i et positivt lys er det vanlig å fremheve sin ydmykhet (humiliatio), og det blir viktigere jo mer velutdannet, kjent, rik eller vakker man er. Når det gjelder det å mistenkeliggjøre motstanderne er det viktig å spille på fordommer allerede i spill, dersom det ikke gjøres vil taleren sette seg selv i et dårlig lys som sjalu. Selv om det sjelden slår feil å rose tilhørerne, så er det slik at grupper er mer mottakelig for ros enn enkeltindivider.

Insinuatio rediger

Den subtile metoden som gjerne kan kalles en sideåpning brukes vanligvis når det foreligger et svakt utgangspunkt, dvs. når saken står svakt eller situasjonen krever at man velger en annen innfallsvinkel. Her begynner man ikke rett på sak, men tar en omvei først. Det er ikke uvanlig å ikke nevne saken i det hele tatt, men heller begynne med noe helt annet til tilhørerne er vennlig innstilt. Et eksempel er å rose motstanderen eller den anklagede, og etter hvert vil man fremheve vedkommendes svake sider. Et annet eksempel er å fremheve sine egne svake sider for så senere å minne publikum om at man ikke unnviker sannheten fordi man er ærlig om seg selv. Et tredje eksempel er å fortelle en historie om noe helt annet.