Nasjonalsosialistenes fullmaktslov

Nasjonalsosialistenes fullmaktslov
	«Nasjonalsosialistenes fullmaktslov» ble kunngjort i Reichsgesetzblatt og vedtatt av Riksdagen i Weimarrepublikken 23. mars 1933. Loven skulle angivelig «avhjelpe folkets og rikets nød», men banet på lovlig vis veien for rikskansleren Adolf Hitlers diktatorisk makt.
Virkeområde	Nazi-Tyskland
Opphevet	Kontrollratsgesetz Nr. 1 betreffend die Aufhebung von NS-Recht

Nasjonalsosialistenes fullmaktslov (ty.: Ermächtigungsgesetz) er en betegnelse på en lov i Tyskland fra 1933, kalt «Loven for å avhjelpe folkets og rikets nød» (tysk: «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich»), som ble vedtatt av Riksdagen i Weimarrepublikken 23. mars 1933 og signert av daværende president Paul von Hindenburg samme dag. Dette var det andre store skritt som bragte Adolf Hitler og Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP) til makt på lovlig vis. Det første skritt ble tatt en knapp måned tidligere med Riksdagsbrannforordningen. Fullmaktsloven gav den sittende regjering lovgivende myndighet, slik at rikskansleren dermed i virkeligheten fikk varige diktatoriske fullmakter.

Bakgrunn

Etter at Hitler ble utnevnt som rikskansler 30. januar 1933, ba Hitler President von Hindenburg om å oppløse Riksdagen. Det ble gjennomført Riksdagsvalg 5. mars 1933. Riksdagsbrannen seks dager før valget resulterte i Riksdagsbrannforordningen som bl.a. suspenderte viktige menneskerettigheter. Hitler brukte forordningen til å arrestere kommunistpartiledere og ransake partiets kontorer.

Forhandlinger med andre partier : Byggingen av et flertall

Ettersom loven ga regjeringen fullmakt til å avvike fra grunnloven trengte loven to tredjedels flertall, med minst to tredjedeler av Riksdagen til stede.

Selv om det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP økte sin oppslutning ved valget klarte man ikke å oppnå absolutt majoritet i Riksdagen. I stedet hadde man et lite flertall og var avhengig av koalisjonspartnerne i Deutschnationale Volkspartei (DNVP - Tysklands nasjonale folkeparti) For å gjøre seg uavhengig startet Hitler arbeidet med en «Fullmaktslov» som skulle gi regjeringen lovgivende makt i fire år.

Andre tidligere Hitler-kritiske partier hadde mistet sin kraft eller regelrett endret innstilling. Partiet Christlich-Sozialer Volksdienst (CSVd), som hadde støtte særlig blant protestantiske pietister, hadde samtidig med NSDAPs økende valgoppslutning i årene forut rukket stadig nærmere nazistene. I riksdagsvalgene i juli og november 1932 halverte partiets velgerandel seg. Mange av dets velgere vekslet over til NSDAP. Prominente partiledere, toneangivende anførere for «de kristelig-sosialt sinnede fellesskap» (christlich-soziale Gesinnungsgemeinschaften) som den protestantiske sogneprest Hermann Teutsch, tidligere CSVd-riksdagsrepresentant, gikk over til NSDAP og agiterte for nasjonalsosialistene i den protestantiske befolkning.^[1] Den 22. mars 1932 hadde deres riksformann Wilhelm Simpfendörfer og kritikeren av Hugenberg-kursen Gustav Hülser en samtale med Hitler. De forsikret ham om at de var villige til å holde veien for nasjonalsosialistene inn i regjeringen. Simpfendörfer erklærte at CSVd så flere muligheter i et samarbeid med NSDAP enn med DNVP.^[1] Med denne innstilling var det ikke å påregne noen motstand fra CSVds få representanter.

Også det nasjonalliberale parti Deutsche Volkspartei (DVP) var sunket ned i betydningsløsheten. Det hadde året før hadde en vedvarende lekkasje til Deutschnationale Volkspartei, men dets forsøk på å forhindre denne lekkasjen hadde egentlig også flyttet det gjenværende parti mot Hitlers form for nasjonalisme. Deres representanter stemte med NSDAP.

Det venstreliberale parti som opprinnelig kalte deg Deutsche Demokratische Partei DDP hadde før riksdagsvalget i september 1930 forent seg med Volksnationale Reichsvereinigung («folkenasjonal riksforening»), som var preget av en nasjonalisme av antisemittisk type. Partiet endret navn til Deutsche Staatspartei (DStP) og holdt fast ved det navnet også etter at de folkenasjonale nokså snart brøt ut igjen. Men dermed var også en del brunfarge blitt sittenmde på innskrumpede venstreliberale partiet. Der fant man heller ingen egentlig opposisjon mot lovforslaget.

Parti	Mandater	Andel	For	Mot
NSDAP	288	45 %	288	0
DNVP	52	8 %	52	0
Zentrum	73	11 %	72*	0
BVP	19	3 %	19	0
DStP	5	1 %	5	0
CSVd	4	1 %	4	0
DVP	2	0,3 %	1**	0
Bauernpartei	2	0,3 %	2	0
Landbund	1	0,2 %	1	0
SPD	120	19 %	0	94
KPD	81	13 %	0***	0
i alt	647	100 %	444 (69 %)	94 (15 %)

*) Én representant var unnskyldt.
**) Én representant var syk.

***) Ingen representanter var til stede,
de var enten allerede arrestert eller på flukt.

Sosialdemokratene (SPD) og kommunistpartiet (KPD) var forventet å stemme imot forordningen. Regjeringen hadde allerede arrestert alle kommunister som var medlemmer av Riksdagen, og noen av de sosialdemokratiske delegatene.

Nasjonalsosialistene forventet med rette at partiene som representerte middelklassen, junkeren (adel) og business-interessene ville stemme for, fordi disse hadde gått lei av all ustabiliteten under Weimarrepublikken.

Dermed måtte Hitler satse på å få med seg tilstrekkelig medlemmer fra Det katolske sentrumspartiet til å få lovendringen igjennom. Dette var ikke et parti som hadde nazistiske tilbøyeligheter; tvert i mot var den katolske befolkning i Tyskland, ved siden av den kommunistiske harde kjerne, den som var minst tilbøyelig til å stemme på nazistene. Noe av dette skyldes den katolske kirkeledelse, som advarte sterkt mot at man stemte på de ekstremistiske partier, og forbød nazistiske forsøk på manifestasjoner i gudstjenestesammenheng. Partiledelsen var imidlertid under sterkt inntrykk av de arrestasjoner som var blitt foretatt etter riksdagsbrannen av KPDs politikere, og av de trusler som ble fremsatt mot SPDss riksdagsrepresenanter.

Hitler oppnådde en avtale med Sentrumspartiet den 22. mars i bytte mot at katolikkene fikk beholde sivile og religiøse rettigheter samt religiøse skoler.

Noen historikere mener også at Hitler lovet å fremforhandle et Konkordat med Paven, men selv om et slikt konkordat ble fremforhandlet senere, finnes det ikke noe bevis for at det var noen sammenheng mellom dette og forhandlingene om en fullmaktslovgivning 23. mars 1933.

Behandling i Riksdagen

De tyske sosialdemokratenes leder Otto Wels var den eneste som talte imot loven under behandling i Riksdagen; hans partifeller stemte imot loven, men var ikke mange nok til å stanse den.

Debatten i Det katolske sentrumspartiet fortsatte frem til dagen for avstemning, 23. mars. Partiet var delt, men lederen Ludwig Kaas, klarte til slutt å få til et vedtak, og sikre at mindretallet også støttet partiets flertallssyn i Riksdagen.

Sosialdemokratene planla å hindre behandlingen av loven gjennom å boikotte Riksdagsmøtet. Riksdagen, ledet av Hermann Göring, endret imidlertid reglene, og vedtok at dersom man var ”fraværende uten grunn” skulle man regnes som tilstedeværende. På grunn av denne endringen deltok sosialdemokratene i avstemningen og stemte mot loven. Hitler la frem lovforslaget, og holdt en tale hvor han understreket kristendommens betydning i tysk kultur. Sentrumspartiet leder Kaas holdt en tale hvor han støttet lovforslaget, og opposisjonen i partiet forholdt seg taus.

Bare sosialdemokratenes leder, Otto Wels, talte i mot loven: «I denne historiske timen forplikter vi, tyske sosialdemokrater, oss til prinsippene om humanisme og rettferdighet, frihet og sosialisme. Ingen fullmaktslov kan gi deg makt til å ødelegge ideer som er evigvarende og som ikke kan ødelegges…. Fra denne nye forfølgelsen kan tyske sosialdemokrater hente ny styrke. Vi sender våre hilsener til de forfulgte og undertrykte. Vi hilser våre venner i riket. Deres standhaftighet og lojalitet fortjener beundring. Den modighet som de har beholdt, den overbevisning og den ubrutte tillit garanterer en lysere fremtid.» sa Wels under behandlingen. Hans ord «Wir sind wehrlos aber nicht ehrlos." (Vi er forsvarsløse, men ikke uten ære) har skrevet seg inn i historien.

Til slutt endte avstemningen med at alle tilstedeværende partier, bortsett fra sosialdemokratene, støttet loven. Sosialdemokratene stemte imot (94 stemmer), 26 av deres delegater var fengslet eller på flukt. Alle kommunistpartiets medlemmer i Riksdagen var fengslet. Etter at vedtaket ble gjort med 83% flertall, ble det godkjent av Riksrådet, og gjort gjeldende som lov.

Konsekvenser

Sammen med Riksdagsbrannforordningen dannet loven den lovlige og det konstitusjonelle grunnlaget for det tredje riket. Det eliminerte Riksdagens rolle i tysk politikk. Selv om det formelt var regjeringen som hadde fått lovgivende makt var intensjonen at dette skulle utøves av føreren. Goebbels beskrev det slik etter vedtaket: «Myndigheten til Føreren har nå blitt fullstendig etablert. Avstemminger blir ikke gjennomført lenger. Alt dette går mye fortere enn vi hadde våget å håpe.» Formelle møter i regjeringen var sjeldne under det tredje riket og ble ikke gjennomført etter at den andre verdenskrig brøt ut.

14. juli 1933 ble det vedtatt en lov som forbød andre politiske partier.

Fullmaktslovens tekst

Fullmaktslovens fullstendige navn var Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich (Lov for å overvinne folkets og rikets nød).

Som med de fleste lover som ble gitt under nasjonalsosialistenes likerettingsprosess var fullmaktsloven ganske kort. Her er den i sin helhet, på tysk og norsk:

Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich	Lov for å overvinne folkets og rikets nød
Der Reichstag hat das folgende Gesetz beschlossen, das mit Zustimmung des Reichsrats hiermit verkündet wird, nachdem festgestellt ist, daß die Erfordernisse verfassungsändernder Gesetzgebung erfüllt sind:	Riksdagen har besluttet og forkynner herved den følgende lov, som har riksrådets samfykke og oppfyller kravene til en forfatningsendrende lovgivning:
Artikel 1	Artikkel 1
Reichsgesetze können außer in dem in der Reichsverfassung vorgesehenen Verfahren auch durch die Reichsregierung beschlossen werden. Dies gilt auch für die in den Artikeln 85 Abs. 2 und 87 der Reichsverfassung bezeichneten Gesetze.	Rikslover kan i tillegg til den fremgangsmåte som er forutsett i Riksforfatningen også bli besluttet av Riksregjeringen. Dette gjelder også for de lover som omhandles i Riksforfatningens art. 85 avsn. 2 og art. 87.¹
Artikel 2	Artikkel 2
Die von der Reichsregierung beschlossenen Reichsgesetze können von der Reichsverfassung abweichen, soweit sie nicht die Einrichtung des Reichstags und des Reichsrats als solche zum Gegenstand haben. Die Rechte des Reichspräsidenten bleiben unberührt.	Rikslover besluttet av riksregjeringen kan avvike fra riksforfatningen så lenge ikke rører ved innrettelsen av Riksdagen og Riksrådet. Rikspresidentens rettigheter forblir uberørt.
Artikel 3	Artikkel 3
Die von der Reichsregierung beschlossenen Reichsgesetze werden vom Reichskanzler ausgefertigt und im Reichsgesetzblatt verkündet. Sie treten, soweit sie nichts anderes bestimmen, mit dem auf die Verkündung folgenden Tage in Kraft. Die Artikel 68 bis 77 der Reichsverfassung finden auf die von der Reichsregierung beschlossenen Gesetze keine Anwendung.	Rikslover besluttet av Riksregjeringen skal bli utferdiget av Rikskansleren og forkynnes i Rikslovbladet. De trer i kraft dagen etter de er forkynt, dersom ikke annet er fastlagt. Riksforfatningens artikler 68 til 77 har ingen virkekraft for lover iverksatt av Riksregjeringen.
Artikel 4	Artikkel 4
Verträge des Reiches mit fremden Staaten, die sich auf Gegenstände der Reichsgesetzgebung beziehen, bedürfen für die Dauer der Geltung dieser Gesetze nicht der Zustimmung der an der Gesetzgebung beteiligten Körperschaften. Die Reichsregierung erläßt die zur Durchführung dieser Verträge erforderlichen Vorschriften.	Rikets traktater med fremmede stater som berører forhold ved Rikslovgivningen trenger for den periode de lovene gjelder for ikke tilslutning fra de organer som beskjeftiger seg med lovgivning. Riksregjeringen gir de forskrifter som er nødvendige for iverksettelsen av disse traktatene.
Artikel 5	Artikkel 5
Dieses Gesetz tritt mit dem Tage seiner Verkündung in Kraft. Es tritt mit dem 1. April 1937 außer Kraft, es tritt ferner außer Kraft, wenn die gegenwärtige Reichsregierung durch eine andere abgelöst wird.	Denne lov trer i kraft dagen etter at den er forkynt. Den trer ut av kraft den 1. april 1937, eller når den nåværende Riksregjering blir avløst av en annen.

Referanser

^ ^a ^b Fahlbusch, Methfessel: Christlich-Sozialer Volksdienst (CSVD) 1929–1933. I: Fricke u. a. (utg.): Lexikon zur Parteiengeschichte. Band 1. 1983, s. 464–470, her: s. 469.

Litteratur

Das Ermächtigungsgesetz (»Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich«) vom 24. März 1933. Reichstagsdebatte, Abstimmung, Gesetzestexte. Berlin: Berliner Wissenschafts-Verlag.

Eksterne lenker

(en) Enabling Act of 1933 – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

[Fricke_469-1] Fahlbusch, Methfessel: Christlich-Sozialer Volksdienst (CSVD) 1929–1933. I: Fricke u. a. (utg.): Lexikon zur Parteiengeschichte. Band 1. 1983, s. 464–470, her: s. 469.

[1]