Enrico Berlinguer
Enrico Berlinguer (født 25. mai 1922 i Sassari i Italia, død 11. juni 1984 i Padova) var en italiensk politiker, og han var generalsekretær i Det italienske kommunistparti, Partito Comunista Italiano (PCI) fra 1972 til sin død.
| Enrico Berlinguer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. mai 1922[1][2][3][4] Sassari[5][6] | ||
| Død | 11. juni 1984[1][2][5][7] (62 år) Padova[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Università degli Studi di Sassari | ||
| Far | Mario Berlinguer | ||
| Søsken | Giovanni Berlinguer | ||
| Barn | Bianca Berlinguer Marco Berlinguer | ||
| Parti | Partito Comunista Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1984) Kongedømmet Italia (1922–1946) | ||
| Gravlagt | Cimitero Flaminio | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerBerlinguer ble født på Sardinia. Han var sønn av Maria Loriga og Mario Berlinguer. Faren kom fra en katolsk sardinsk adelsfamilie.[trenger referanse] Faren arbeidet som advokat og var først med medlem av Partito Repubblicano Italiano, men ble senere sosialistisk senator.
Enrico var nevø til Luigi Berlinguer, som også var aktiv i Partito Comunista Italiano, og til Francesco Cossiga, som ble en ledende kristeligdemokrat og senere president for den italienske republikk. Blant Berlinguers slektninger var dessuten Antonio Segni, en annen ledende kristeligdemokrat og president. Enricos bestefar Enrico Berlinguer sen. var grunnlegger av La Nuova Sardegna, en sardinsk avis, og personlig venn av Giuseppe Garibaldi og Giuseppe Mazzini, som han hjalp i det parlamentariske arbeid mot fattigdommen på Sardinia.[trenger referanse]
Politisk virke
redigerBerlinguer med i kommunistpartiet og den antifascistiske motstandsbevegelse i 1943. Han ble valgt inn i sentralkomiteen i partiet i 1945 og i sekretariatet året etter. I 1947 ble han leder for ungkommunistene.
Etter invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 ble han svært kritisk til Sovjetunionen. Som partileder var han kjent som den mest uavhengige av de europeiske kommunistlederne.[trenger referanse] Han ledet partiet ved valget i 1976, da det fikk mer enn 30 % av stemmene, og gikk inn for et «historisk kompromiss» mellom de to store i italiensk politikk, kommunistpartiet og Det italienske kristeligdemokratiske parti (DC). Han hadde trukket den slutning av kuppet mot Salvador Allende i Chile i 1973 at bare venstrekreftene i PCI og sosialistpartiet PSI var for svake til alene å holde seg ved makt over tid.[trenger referanse] Et kompromiss med kristeligdemokratene, som dominerte politikken ved hjelp av den katolske kirke, var derfor nødvendig. Pave Paul VI sette seg imot alt samarbeid mellom DC og kommunistene, det samme gjorde USA,[trenger referanse] så dette ble det ikke noe av. Da De røde brigader drepte kristeligdemokraten Aldo Moro, som for øvrig var for samarbeid med kommunistene, satte den politiske spenning bom for idéen.[trenger referanse] Berlinguer var ellers en hard motstander av dialog mellom det politiske livet og terroristene.[trenger referanse]
I 1975 foreslo Berlinguer overfor de kommunistiske partiene i Spania og Frankrike en uavhengig linje i forhold til Sovjetunionen. Dette ble eurokommunismen, og de tre partiene kritiserte etter dette ikke bare utenrikspolitikken, men også innenrikspolitiske forhold i de kommuniststyrte land i øst. I 1976 gikk Berlinguer åpent inn for et pluralistisk system, og i 1981 erklærte han i et intervju at epoken som startet med den russiske revolusjon nå var over.[trenger referanse]
Berlinguer døde brått av hjerteslag rett før valget til Europaparlamentet i 1984, der PCI fikk 33,3 % av stemmene, mens DC fikk 33,0.
Berlinguer mente siden slutten av 1960-årene at den sovjetiske samfunnsmodellen ikke kunne innføres i vestlige land, og invasjonene i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Afghanistan i 1979 viste etter hans syn at Sovjetunionen alltid satte egne geopolitiske interesser før sosialistiske prinsipp.[trenger referanse] Han satte også i gang en politisk utvikling i PCI som gjorde at partiet ble integrert i det politiske liv i Italia, også som regjeringsparti, i 1990-årene – under navnet Demokratisk venstreparti.
Verker
rediger- Enrico Berlinguer: Für eine demokratische Wende. Ausgewählte Reden und Schriften 1969–1974. Herausgegeben vom Institut für Gesellschaftswissenschaften beim ZK der SED. Dietz-Verlag, Berlin 1975
- Enrico Berlinguer: Die internationale Politik der italienischen Kommunisten: Reden und Schriften 1975/76. Klett-Cotta, Stuttgart 1978. ISBN 3-12-910790-8
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Enrico-Berlinguer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012276, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7123[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 10977[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 14648, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Берлингуэр Энрико, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id berlinguer-enrico, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Harald Neubert: Linie Gramsci - Togliatti - Longo - Berlinguer: Erneuerung oder Revisionismus in der kommunistischen Bewegung?. VSA-Verlag, Hamburg 2009, ISBN 978-3-89965-349-6.
- Wilsford, David, ed. Political leaders of contemporary Western Europe: a biographical dictionary (Greenwood, 1995), pp 31–44.
Eksterne lenker
rediger- (en) Enrico Berlinguer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Enrico Berlinguer hos Europaparlamentet