Emma Hamilton

Emma, lady Hamilton (født 26. april 1765, døpt 12. mai 1765, død 15. januar 1815) var en britisk kurtisane, kjent som elskerinnen til lord Nelson og kunstmaleren George Romneys muse.

Emma Hamilton
Lady Emma Hamilton Malt av George Romney
Født		26. apr. 1765 Neston
Død		15. jan. 1815 (49 år) Calais
Beskjeftigelse		Sanger, modell, pantomimekunstner
Ektefelle		William Hamilton (1791–1803) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Partner(e)		Horatio Nelson
Far		Henry Lyon
Mor		Mary Kidd
Barn		Horatia Nelson
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800)
Emma Hamilton på Commons

Hun var født Emy Lyon i Ness ved Neston i Cheshire i England, som datter av en smed, Henry Lyon, som døde da hun var to måneder gammel. Hun ble oppdratt av sin mor, tidligere Mary Kidd, på Hawarden. Hun var uten noen formell utdannelse. Hun byttet senere navn til Emma Hart.

Tidlige år

Man kjenner til få detaljer fra Emmas tidlige liv, men i tolvårsalderen skal hun ha arbeidet som hushjelp hos Hawarden, hjemmet til Doctor Honoratus Leigh Thomas, en kirurg som arbeidet i Chester. Så arbeidet hun for Budd-familien i Chatham Place, Blackfriars og møtte en pike som het Jane Powell, som ønsket å bli skuespillerinne. Emma ble på Janes prøver for forskjellige tragiske roller. Etter dette korte oppholdet i London, reiste Emma tilbake til moren, som bodde i nærheten av Oxford Street. Inspirert av Janes entusiasme for teater, begynte Emma å arbeide ved Drury Lane teateret i Covent Garden, som hushjelp for forskjellige skuespillere, blant dem Mary Robinson. Men dette ga ikke noe særlig å leve av.

Emmas neste jobb var som modell og danser i «Goddess of Health» (også kjent som «Temple of Health) for James Graham, en skotsk kvakksalver-lege. Etableringens største attraksjonen var en seng hvor elektrisitet ble sendt gjennom, noe som ga de betalende beskyttere en svak form for sjokk. Dette skulle angivelig hjelpe til ved unnfangelse, og mange infertile par betalte store pengesummer for å prøve det.

Sir Harry Featherstonhaugh møtte Emma, som da bare var femten år gammel, og han hyret henne for flere måneder, som vertinne og underholder for utdrikningslag på Sir Harrys Uppark landområde i South Downs. Sir Harry tok Emma med der som sin elskerinne, men for det meste ignorerte han henne til fordel for drikking og jakt med sine venner. Emma ble snart god venn med en av gjestene, den kjedelige, men oppriktige Honourable Charles Francis Greville (1749–1809), andre sønn av den første jarl av Warwick, og medlem av parlamentet for Warwick. Det var på denne tiden (slutten av juni-tidlig i juli 1781) at hun ble gravid med Sir Harry.

Sir Harry var rasende over det uønskede svangerskapet, men er antatt å ha innkvartert Emma i et av sine mange hus i London. Emma ga opp Sir Harry; antagelig hadde hun på denne tiden dannet et romantisk forhold med Greville. Han var nærmere henne i alder, og hun kan ha trodd at han skulle komme til å gifte seg med henne. Emma ble Grevilles elskerinne. Da barnet (Emma Carew) ble født ble det fjernet for å bli oppdratt av en herr og fru Blackburn. Som ung kvinne, traff Emmas datter moren sin relativt ofte, men senere, da Emma fikk gjeldsproblemer, jobbet Emma Carew i utlandet som ledsager eller guvernante. Emma levde etter Grevilles forgodtbefinnende, og godtok å endre navnet sitt til "Emma Hart". Greville holdt Emma i et hus på Edgeware Row. Han var forelsket i henne og ønsket å få malt portrettet hennes. Han sendte henne for å sitte modell for sin venn, maleren, George Romney. Romney malte mange av sine mest kjente portretter av Emma på denne tiden. Faktisk opprettholdt Romney en livslang besettelse for henne, laget skisser av henne naken og påkledd i mange positurer som han brukte i maleriene han laget i hennes fravær. På grunn av populariteten til Romneys arbeid, og særlig de av hans slående unge modell, ble Emma velkjent i samfunnet sirkler, under navnet «Emma Hart». Hun lærte fort og var elegant, vittig og intelligent. Og, som maleriene av hennes viser, var Emma også svært vakkert.

George Romney ble fascinert av hennes utseende og evnen til å tilpasse seg tidens idealer. Han malte henne i mange forkledninger. En av de mest kjente er «Thais», av Sir Joshua Reynolds, som henger i stuen på Waddesdon Manor i Buckinghamshire, England. Det viser Emma som Thais, elskerinnen til Ptolemaios, venn av Aleksander den store, som holder en brennende fakkel og oppmuntrer Alexander til å brenne ned det kongelige palasset i Persepolis.

I 1783 trengte Greville å finne en rik hustru for å hjelpe på sine finanser (i form av den atten år gamle arvingen Henrietta Middleton). Emma ville bli et problem, ettersom han mislikte å være kjent som elskeren hennes (dette hadde blitt klart for alle og enhver på grunn av hennes berømmelse via Romneys kunstverk), og hans fremtidige kone ville ikke akseptere han som frier hvis han levde åpent med Emma Hart.

For å bli kvitt Emma, overtalte Greville sin onkel, Sir William Hamilton, britisk utsending til Napoli, om å overta henne. Grevilles giftermål ville være nyttig for Sir William, da det lettet ham for byrden ved å ha Greville som en fattig slektning. For å fremme sin plan, foreslo Greville for Sir William at Emma ville bli en svært tilfredsstillende elskerinne, og forsikret ham om at så snart han var gift med Henrietta Middleton, ville han komme og hente Emma tilbake. Emmas berømte skjønnhet var da kjent av William, i den grad at han selv gikk med på å betale utgiftene til reisen hennes for å forsikre seg om hennes snarlige ankomst.

Han var interessert i henne, som en stor samler av antikviteter og vakre gjenstander, og det var slik han først så på Emma. Han hadde lenge vært en lykkelig gift mann, var nå i midten av femtiårene, og han var begeistret for kvinnelig samvær. Hans hjem i Napoli var kjent over hele verden for sin gjestfrihet og raffinement. Han trengte en vertinne for salongen sin, og utfra hva han visste om Emma, ville hun være det perfekte valg.

Greville informerte ikke Emma om planen sin, i stedet foreslo han reisen som en forlenget ferie i Napoli mens han selv var i Skottland på forretningsreise. Emma ble dermed sendt til Napoli, angivelig for å være der i seks til åtte måneder, uten å vite at hun ble sendt dit for å bli elskerinnen til verten. Hun ble rasende da hun skjønte hva Greville hadde planlagt for henne. Men faktisk var det beste som noensinne hendt henne.

• 
  Emma som Kirke av George Romney, 1782
• 
  Emma Hamilton som ung kvinne ca.1782, av George Romney på 1780tallet
• 
  Emma av George Romney
• 
  Emma som bacchante av George Romney, 1785
• 
  Emma av George Romney
• 
  Emma Hamilton, etter portrett av George Romney
• 
  Lady Hamilton som Ariadne av Élisabeth Vigée-Le Brun, 1790
• 
  Lady Hamilton som Bacchante, av Élisabeth Vigée-Le Brun, 1790–1791

Attityder

Som sir Williams elskerinne, utviklet Emma hva hun kalte «Attityder», ved å bruke Romneys ide med å kombinere klassiske positurer med moderne Allure som grunnlag handlingen. Denne blandingen av positurer, dans og skuespill, ble først fremført i løpet av våren 1787 av sir William i hans hjem i Napoli for en større gruppe av europeiske gjester, som raskt tok til seg denne nye formen for underholdning – å gjette navnene på de klassiske karakterene og scenene som Emma portretterte.

Til sine «Attityder» fikk Emma sydamen sin til å kreere kjoler laget etter modell av klær båret av innbyggerne i øyområdet i Napolibukten. Hun brukte også løstsittende klær, slike som hun hadde på seg når hun satt modell for Romney. Forestillingene var en sensasjon i datidens Europa.

Bare ved å benytte et par sjal, poserte hun som forskjellige klassiske personligheter fra Medea til dronning Kleopatra og forestillingene sjarmerte aristokrater, kunstnere som Elisabeth-Louise Vigée-Le Brun, forfattere – herunder den store Johann Wolfgang von Goethe – konger og dronninger. Hun inspirerte til helt nye dansetrender i Europa og det utviklet seg en egen moteretning med drapert gresk stil på kjolen.

«Attityder» ble tatt opp av flere andre (kvinnelige) artister, blant dem Ida Brun fra Danmark, som ble Emmas etterfølger. Den berømte billedhuggeren Bertel Thorvaldsen beundret hennes kunst. «Attityder» var, selvfølgelig, en form for «mime-kunst», som etter hvert forsvant, for så å dukke opp igjen i det 20. århundre. Emma utviklet sine «Attityder» fra enkle poseringer til små ordløse stykker – i hennes senere år utmerket hun seg som Medea. Emma var også en talentfull amatørsanger. Hun sang solodelene av Haydns Nelson Messe og underholdt gjestene hjemme. På et tidspunkt forsøkte Royal Opera i Madrid å engasjere henne for en sesong, i konkurranse med stjernen, Angelica Catalani, men tilbudet ble avslått.

Ekteskap med sir William Hamilton

Sir William var betatt av Emma, og til Grevilles store bestyrtelse, giftet han seg med henne den 6. september 1791 i St. Mary-le-bein i Middlesex i England. Han var da 61 år gammel og Emma var 30. Dette ga henne tittelen Lady Hamilton.

På tidspunktet for deres ekteskap var St. Mary-le-bein-kirken en av de største i England. Det er interessant å merke seg at til tross for alle hennes navneendringer i løpet av hennes tidligere år at da hun giftet seg brukte hun fødselsnavnet Amy Lyons.

Møtet med Nelson

Lady Hamilton ble en nær venn av dronning Maria Carolina, ektefellen til Ferdinand I av Napoli. Som ektefelle av den britiske utsendingen, mottok Emma Nelson i 1793, da han kom for å hente forsterkninger mot franskmennene. Han returnerte til Napoli fem år senere, 22. september 1798 (med sin atten år gamle stesønn, Josiah), en levende legende etter seieren i slaget ved Nilen i Aboukir. Imidlertid hadde Nelsons opplevelser lagt år til hans alder: han hadde mistet en arm og de fleste av tennene, og han var rammet av stadige hosterier. Emma skal ha kastet seg over ham i beundring, og ropt "Å Gud, det mulig?", og besvimt mot ham. Nelson skrev begeistret om Emma til sin stadig mer fremmedgjorte ektefelle, Lady Fanny Nelson. Emma og Sir William eskorterte Nelson til sitt hjem – Palazzo Sessa.

Viseadmiral Horatio Nelson
Maleri av Lemuel Francis Abbott

Emma stelte for Nelson under ektemannens tak, og arrangerte en fest med 1800 gjester for å feire hans 40-årsdag. De ble forelsket og deres forhold synes å ha blitt tolerert, og kanskje til og med oppmuntret, av den mye eldre sir William, som aldri viste annet enn beundring og respekt for Nelson, og omvendt. Emma Hamilton og Horatio Nelson var nå de to mest berømte briter i verden. De var ikke bare forelsket i hverandre, men beundret hverandre til det punktet at det nærmet seg en i hyllest. De var forelsket i både sin egen berømmelse og elskeren sin.

På dette tidspunkt hadde Emma ikke bare blitt en nær personlig venn av dronning Maria Carolina, men hun hadde også utviklet seg til å bli en kvinne med viktig politisk innflytelse. Hun rådet dronningen om hvordan hun skulle reagere på trusler fra den franske revolusjonen. Maria Carolinas søster Marie Antoinette var et offer for revolusjonen. I 1799 ble Napoli åstedet for en merkelig revolusjon, ledet av medlemmer av aristokratiet. Folket brydde seg ikke om revolusjonen. Franske soldater ble ønsket velkommen og kongefamilien flyktet til Sicilia. Herfra prøvde Nelson å hjelpe den kongelige familien med å slå ned de revolusjonære. Dette var noe han utførte på egen hånd og fullstendig uten tillatelse eller støtte fra den britiske regjeringen. Han fikk til og med henrettet en av lederne av revolusjonen, Admiral Caracciolo. Emma Hamilton forsøkte å skape en parallell mellom revolusjon i Napoli og det irske opprøret i 1798.

På Nelsons tilbakekalling til Storbritannia kort tid etterpå tok Nelson, Emma og William den lengst mulige veien tilbake til Storbritannia via Sentral-Europa (de hørte på Missa in Angustiis av Joseph Haydn som nå bærer Nelsons navn i Wien i 1800), og til slutt kom de til Storbritannia senere i 1800 til en helts velkomst. De tre levde sammen helt åpent, og dette ble offentlig kjent, noe som til slutt fikk Admiralitetet til å sende Nelson tilbake til sjøen, bare for å få ham vekk fra Emma.

Nelson hadde kanskje i tankene at han kunne skille seg fra sin kone bare etter en avgjørende seier. Sir William forble også en hindring. Faktisk måtte de to elskende, som begge elsket og respektert Hamilton, vente til Hamilton eventuelt var død før de engang kunne tenke på ekteskap. Emma var ikke engang villig til å vurdere muligheten for skilsmisse. Det ville forderve henne for livet, og enda verre, skitne til Nelson.

Den 31. januar 1801 fødte Emma Nelsons datter Horatia, i Sir Williams leide hus i Clarges Street, London 23 Piccadilly. Innen høsten samme år, kjøpte Nelson Merton Place, et liten falleferdig hus i utkanten av dagens Wimbledon. Der levde han åpent sammen med Emma, William, og Emma mor, i en ménage à trois som fascinerte publikum. Avisene rapporterte hver bevegelse de gjorde, sjekket hvordan Emma gikk kledd, skrev om hjeminnredning og selskapene hun holdt. Men Emmas glansdager var allerede over. Hun hadde blitt overvektige, og Nelson likte ikke det sosiale livet hun førte. Hun hadde takket nei til tilbudet fra Royal Opera i Madrid om å synge for pengener. Nå prøvde hun og Nelson å skape et nytt og roligere liv.

Sir William døde i 1803 og Nelson vendte tilbake til sjøen like etter, og etterlot seg Emma gravid med deres andre barn (med Nelson). Hun var led av desperat ensomhet, opptatt med å forsøke å gjøre Merton Place til det ekstravagante hjemmet Nelson ønsket, og hun lengtet frenetisk etter hjemkomsten. Barnet, en jente, døde noen uker etter fødselen tidlig i 1804. Emma skal angivelig nå ha latt seg adsprede seg av gambling, og utgiftene var overdådige. Nå var hun fri til å gifte seg med Nelson, hvis han bare kunne få skilsmisse.

De siste årene

Etter at Nelson døde i 1805, gjorde Emma raskt slutt på den lille pensjonen Sir William hadde etterlatt henne, og falt i dyp gjeld. Nelson hadde i sitt testamente overlatt sin eiendom til sin bror, han ga Merton Place to Emma, men hun utarmet sin økonomi ved å prøve å holde stedet som et monument over ham. Til tross for Nelsons status som nasjonalhelt, ble instruksjonene han hadde gitt til regjeringen om å sørge for Emma og Horatia ignorert. De lot det regne æresbevisninger over Nelsons bror i stedet.

Emma kom til å tilbringe et år i gjeldsfengsel, i selskap med Horatia, før hun flyttet til Frankrike for å prøve å unnslippe sine kreditorer. Hun hadde begynt å drikke. Hun døde i fattigdom i Calais, i januar 1815, av amøbisk dysenteri, en sykdom hun sannsynligvis hadde blitt smittet av i sine år som bosatt i Napoli (sir William Hamilton led også av denne sykdommen).

Nelson og Emmas datter Horatia giftet seg med pastor Philip Ward, og levde til 1881. Hun hadde ti barn: Horatio Nelson (født 8. desember 1822) Eleanor Phillipa (født April 1824); Marmaduke Philip Smyth (født 27. mai 1825), John James Stephen (13. februar 1827-1829), Nelson (født 8. mai 1828) ; William George (født 8. april 1830), Edmund Nelson (1831); Horatia Nelson (født 24. november 1833), Philip (født 1834) og Caroline (født 1836).

Horatia erkjente aldri offentlig at hun virkelig var datter av Emma Hamilton. På gravstenen hennes står det:

«… Her hviler Horatia Nelson Ward, som døde 6. mars 1881, i en alder av 80 år, elsket datter av viseadmiral Lord Nelson og enke etter ovennevnte pastor Philip Ward.»

Kilder

• Kate Williams England's Mistress (October, 2006).
• Flora Fraser, Beloved Emma (1986)
• Mollie Hardwick, Emma, Lady Hamilton (1969)
• Christopher Hibbert: Nelson. A personal history. London 1994.
• Norah Lofts, Emma Hamilton (1978)
• Nelson and Emma. ed.: Roger Hudson. London 1994.
• Oliver Warner, Emma Hamilton and Sir William (1960)

Eksterne lenker

• (en) Emma, Lady Hamilton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Emma Hamilton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• 'Lady Hamilton as a Bacchante' in the Lady Lever Art Gallery
• Horatia Nelson - Find a grave