Alv (Tolkien)
Alver er i J.R.R. Tolkiens fiktive univers en rase av humaniode vesener som finnes i Arda, alvisk for Jorden. De opptrer i bøkene Hobbiten (1937), Ringenes herre (1954–55). Deres komplekse historie er beskrevet mer detaljert i bokenSilmarillion (1977), redigert og utgitt etter Tolkiens død, og utgjør den sentrale rasen i Tolkiens legendarium. Ytterligere detaljer finnes i forfatterens andre skrifter, også redigert og utgitt etter hans død, som Ufullendte fortellinger (1980) og Historien om Midgard (1983–96), noe som viser at Tolkien hadde skrevet om alver lenge før Hobbiten ble utgitt første gang.
Beskrivelse
redigerTolkien lot seg blant annet inspirere av alver fra norrøn mytologi. Hos Tolkien er alvene beskrevet som de førstefødte (opprinnelig navn Quendi, «de som snakker med stemmen»), udødelige, menneskelignende skapninger som ble skapt av Ilúvatar. De kom før menneskene til verden, og har førsterett og udødelighet. Det er for dem bestemt å leve i de udødeliges land, i Aman, og mange alver forlot Midgard med skip fra Gråhavnene.
De sterke krigerne og de begavede kunstnerne som alvene var, bestemte i mange århundrer skjebnen til Midgard, men mot slutten av det tredje tideverv er de blitt mindre mektige. De trakk seg tilbake til sine riker. På begynnelsen av det fjerde tideverv, etter ringkrigen, drar de fleste av de gjenværende alvene over havet, blant disse er også de som har båret alveringene.
I Tolkiens verden representerer alvene et høyere bevissthetsnivå, og Tolkien forklarer tanken om alvenes «farlighet» som en menneskelig frykt for det som kan berge dem fra mørket. Det ligger likevel i kortene at de alvene som blir igjen i Midgard med tiden kan fremstå som de gjør i de skotske visene og de nordiske balladene.
Alvenes udødelighet er et poeng som blir utdypet i avhandlingen Tree and leaf. Udødeligheten er knyttet til det folkloristiske trekket at underjordiske mangler sjeler (jamfør vampyrmyologien). Derfor kan de ikke dø og forlate verden slik menneskene kan. Menneskenes frihet, slik den er skissert i Silmarillion, er knyttet til deres dødelighet. Filosofisk sett kan alvenes udødelighet settes i sammenheng med Friedrich von Schellings tanke om en natur-ånd, et bevissthetsnivå representert ved alvene. Tolkien er helt klar på at dette er et problem for dem, slik det er et problem for Den lille havfrue hos H. C. Andersen. Han poengterer at "mens menneskene forteller sagn om flukten fra døden, vil alvene trolig fortelle historier om flukten fra udødeligheten". I folketroen er det mange varianter av fortellingene om alvemøya eller huldra (eller havfruen) som vinner et menneskes kjærlighet, og dermed også en sjel. Tolkiens variant av samme fortelling er kvadet om Beren og Lúthien.
I folkloristikken betyr fraværet av sjel et fravær av etos. Midgard-alvene representerer oftest en grad av dannelse som er helt nødvendig for den menneskelige utvikling. Det kan være naturlig å minne om at alvene i den tidlige fasen selv trengte dannelse og opplæring, og fikk det av Valaene. Uten denne oppdragelsen falt de lett i klørne på Melkor, som så et potensial i dem (opprinnelsen til orkene. Silmarillion, kapittel tre).
Menneskenes lengsel etter alvenes udødelighet, og katastrofen som følger av misunnelsen dette medfører, er behandlet i Akallabêth.