Wikipedia

Edward William Godwin

britisk arkitekt
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Edward William Godwin (26. mai 1833 - 6. oktober 1886) var en britisk designer og arkitekt, som begynte sin karriere med å jobbe i den sterkt polykromatiske, Ruskin-gotiske stilen i midten av viktoriansk Storbritannia. Stilen er inspirert av The Stones of Venice, og videreutviklet til å gi design "anglo-japansk smak" av Estetisk bevegelse og Whistler sirkel i 1870-tallet. Godwins innflytelse kan oppdages i den senere Arts and Crafts-bevegelsen.

Edward William Godwin
Født26. mai 1833[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bristol
Død6. okt. 1886[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (53 år)
London
BeskjeftigelseArkitekt, designer Rediger på Wikidata
EktefelleEllen Terry[5]
Beatrice Whistler[5]
Sarah Yonge[5]
Partner(e)Ellen Terry[6]
BarnEdith Craig[5]
Edward Godwin[5]
Edward Gordon Craig[5]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Storbritannia[7]
UtmerkelserFellow of the Society of Antiquaries
Edward William Godwin på Commons
Northampton Guildhall, bygget 1861-64, viser Godwins "Ruskinian Gothic" stil Northampton Guildehall Ruskinian Gothic
Design, 1872 (V&A Museum nr. E.515-1963)

Hans mest kjente tidlige verk inkluderer The Guild Hall, Northampton, som var hans første bemerkelsesverdige offentlige ervervelse, og Congleton Town Hall, samt restaureringer og neo-gotiske påbygg til Dromore Castle, Limerick og Castle Ashby.

Biografi rediger

Etter opplæringen hos en ingeniør i Bristol, hvor Godwins arkitektoniske læring i stor grad var selvlært, flyttet han til London rundt 1862, og ble kjent den reformgottiske designeren William Burges.[8] Som antikvitetshandler hadde han en spesiell interesse for middelalderdrakt, for møbler og for arkitektur fra middelalderen.[9][10]

I 1865 ble Godwin enke, og mellom 1868 og 1874 hadde han en affære med den berømte skuespillerinnen Ellen Terry, som pensjonerte seg sammen med ham til Hertfordshire, og fikk to barn: Edith Craig (1869-1947) og Edward Gordon Craig (1872-1966),[11] som ble skuespiller, designer, regissør og skribent til den tidlige 20. århundres europeiske scene.

Forholdet inspirerte Godwin til å bruke mye tid på å designe teaterkostymer og landskap. Etter at forholdet deres ble avkjølt, kom Ellen Terry tilbake til teatret, mens Godwin giftet seg med en ung designer Beatrice / Beatrix Birnie Philip (1857-1896), som jobbet på kontoret hans. De fikk en sønn, Edward. Etter Godwins død giftet hun seg med maleren James Whistler i 1888. Godwin var en hyppig bidragsyter til tidsskriftet British Architect og publiserte en rekke bøker om arkitektur, kostymer og teater. Britisk arkitekt[12]

 
Sideboard av 1867-70 (V&A Museum nr. CIRC.38:1 til 5-1953) Sideboard

For å dømme fra sine skissebøker på Victoria og Albert Museum, kunne man ha forventet en eklektisk historiker, men Godwin, på ingen måte en temme reproduktor av antikvariet gotisk design, var blant de første til å utvide det europeiske designrepertoaret til å omfatte kunst i Japan, som hadde blitt åpnet for den vestlige verden i 1853. [13][14] Hans anglo-japanske møbler, hovedsakelig utført med en ebonisert finish, ble designet for Dromore Castle og hans egen bruk fra 1867. Liknende design produsert senere av firmaene William Watt og Collinson & Lock understreket også den avkledde anglo-japanske trekk parert av bare dekorative innslag.[8][15] Japanens ånd, i stedet for bare detaljer, er sterkt avslørt i et svart skap Godwin designet for Collinson & Lock, nå plassert i Museum of Modern Art, New York.[15]

På 1870- og 1880-tallet kunne Godwins design bli funnet på Liberty and Co.; hans tapeter, trykte tekstiler, fliser, "kunstmøbler" eller metallarbeid satte tonen i husene til de med en kunstnerisk og progressiv tilbøyelighet. Oscar Wilde, som var blant sine kunder, beskrev ham som "en av de mest kunstneriske åndene i dette århundret", slik som prinsesse Louise, for hvem han designet et studio ved Kensington Palace. [16][10][17]

Fra 1876 designet Godwin hus for den nye hagebyen Bedford Park, Chiswick. Hans design ble ansett som dårlig, da de hadde steile trapper, et toalett i badet, relativt små rom og smale korridorer. Bare noen få av hans hus ble bygget; og de er høyere og smalere enn de husene, som ble bygget av andre arkitekter.[18]

I 1877 ga maleren James Whistler, selv en kjenner av japanske trykk, Godwin i oppdrag å bygge ham et hus i Tite Street, Chelsea, som Godwin fullførte året etter, til tross for at det opprinnelig ble protestert mot av The Metropolitan Board of Works. Whistler's konkurs i 1879 tvang imidlertid salget av huset samt med resten av malerens verker.[19] Kjøperen av huset, en kunstkritiker, gjorde endringer som Whistler og Godwin beklaget.[9] Det hvite hus ble revet på 1960-tallet.

Whistler og Godwin delte interesse for kinesisk og japansk kunst og samarbeidet over Det hvite hus og om en rekke prosjekter som innebar møbler og interiørdesign, spesielt "Harmoni i gult og gull: Butterfly kabinettet".[20] Da Whistler viste sine radikale impressionistiske malerier av Venezia, redekorerte Godwin utstillingsgaleriene for å komplementere dem.

Godwin designet deretter et annet hus i Tite Street for Archibald Stuart-Wortley og Carlo Pellegrini, som senere ble solgt til Slingsby Bethell.[19] Et tredje hus i Tite Street ble bestilt av Frank Miles og fullført året etter, 1878, opprinnelig nummert som 1, fortsatt står som nummer 44. Frank Miles bodde der, først med sin venn Oscar Wilde, til han ble sendt til et asyl i 1887, etter hvilket det ble solgt av hans familie til kunstneren, G.P. Jacomb-Hood.[21]

I 1881 designet Godwin en ny inngang til lokalene i Bond Street av Fine Art Society, en progressiv arena for nye kunstutstillinger, hvor en av de første utstillingene av japanske treblokker ble holdt.[22][23]

Godwin døde den 6. oktober 1886 i London av komplikasjoner etter en nyreoperasjon.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Edward Godwin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edward-Godwin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b National Library of Israel Names and Subjects Authority File, National Library of Israel J9U ID 987012330450205171, besøkt 1. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 144637, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ sculpture.gla.ac.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 7512, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b «Edward William Godwin, 1833-1886: A Brief Biography». Victorian Web. Besøkt 14. november 2015. 
  9. ^ a b «Records by Edward Godwin (1833-1886), architect and antiquary, of the Chelsea home of the painter James Whistler, 1877». Archives Hub. Besøkt 20. september 2016. 
  10. ^ a b «Edward William Godwin». The Elmbridge Hundred. Besøkt 14. november 2015. 
  11. ^ Woodfield, James (1984). English Theatre in Transition, 1881-1914. Rowman & Littlefield. s. 150. ISBN 9780709927808. 
  12. ^ «Edward William Godwin, born 1833 - died 1886 (designers)». V & A. Besøkt 20. september 2016. 
  13. ^ «Sketchbook». V & A. Besøkt 20. september 2016. 
  14. ^ «Edward William Godwin». Oscar Graf. Besøkt 20. september 2016. 
  15. ^ a b «Appendix 12: The Aesthetic Movement 1875 – 1885». Woodworking History. Besøkt 14. november 2015. 
  16. ^ «The Aesthetic Interior as Incubator of Health and Well-Being». 
  17. ^ Hawksley, Lucinda (2013). The Mystery of Princess Louise: Queen Victoria's Rebellious Daughter. Random House. s. 148. ISBN 9781448192113. 
  18. ^ «The Architects: Edward W Godwin». The Bedford Park Society. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 9. november 2015. 
  19. ^ a b «Settlement and building: Artists and Chelsea Pages 102-106 A History of the County of Middlesex: Volume 12, Chelsea.». Victoria County History, 2004. Besøkt 21. desember 2022. 
  20. ^ «Cloud Cabinet». National Museums Scotland. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 14. november 2015. 
  21. ^ Allinson, Kenneth (2008). Architects and Architecture of London. Routledge. s. 196. ISBN 9781136429644. 
  22. ^ «The Fine Art Society». The Fine Art Society. Arkivert fra originalen 15. november 2015. Besøkt 14. november 2015. 
  23. ^ «About». The Fine Art Society. Besøkt 24. januar 2017. 

Litteratur rediger

  • Soros, Susan Weber, (red.) E. W. Godwin: Estetisk bevegelse arkitekt og designer, (Yale University Press) New Haven, 1999. E. W. Godwin: Arkitekt og designer for estetisk bevegelse
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edward_William_Godwin&oldid=23961505»