Eduard Jakob Wedekin
Eduard Jakob Wedekin (født 30. desember 1796 i Groß Düngen ved Hildesheim i Kurfyrstedømmet Hannover, død 25. desember 1870 i Hildesheim i Kongeriket Preussen) var biskop av Hildesheim og (til 1857) administrator av Osnabrück.
| Eduard Jakob Wedekin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. des. 1796[1] Bad Salzdetfurth | ||
| Død | 25. des. 1870[2] (73 år) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1821–), diakon (1821–), katolsk biskop (1850–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Liv og virke
redigerPrest
redigerEtter å ha gått på gymnaset Josephinum og den teologiske høyskole i Hildesheim, ble Wedekin ordinert til prest 11. november 1821. Deretter han var lærer ved Josephinum i flere år. I 1828 ble han domprost og i 1836 generalvikar og domkapitular i Hildesheim.
Da biskopene Godehard Joseph Osthaus (død 1835) og Franz Ferdinand Fritz (død 1840) falt fra, ble han utnevnt til kapitularvikar.
Biskop
redigerEtter biskop Jakob Joseph Wandts død ble han til slutt valgt til biskop den 27. november 1849, og den 30. september 1850 ble valget bekreftet av pave Pius IX. Han ble samtidig utnevnt til administrator av Osnabrück. Bispeordinasjonen fant sted 24. november 1850 av erkebiskopen av Köln, kardinal Johannes von Geissel. Seremonien var en kraftig demonstrasjon av gjenopprettelsen av den katolske kirke etter de keiserlige rikskirkesystems avslutning.[trenger referanse]
Biskop Wedekins prestasjoner var særlig å finne i den interne kirkelige rekonstruksjon etter sekulariseringen.[trenger referanse] Gjennom nære bånd med andre tyske biskoper forsøkte han å bryte opp sin isolerte posisjon som diasporabiskop og å styrke sin posisjon i det overveiende protestantiske Hannover.[trenger referanse] Å åpne opp diasporaen ved å bygge nye kirker var spesielt viktig for ham. I sjelesorgens tjeneste, utviklet han sykepleie og skoler i kirkelig regi, likeså finn han på plass de første nye klostre i bispedømmet etter sekulariseringen.[trenger referanse]
Wedekin deltok på Det første Vatikankonsil, akjønt måtte forlate Roma av helsemessige årsaker i slutten av april 1870.
Han døde 1. juledag 1870 og ble gravlagt i midtskipet i Hildesheims domkirke.
Domkapitlet fikk arve hans kunstsamling, som dannet grunnlaget for dagens bispedømmemuseum.
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
- Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
- Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
- Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
- Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
- Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849[3]
Literatur
rediger- Hans-Georg Aschoff: Das Verhältnis von Staat und katholischer Kirche im Königreich Hannover (1813–1866). Quellen und Darstellungen zur Geschichte Niedersachsens 86. Hildesheim 1976.
- Hans-Georg Aschoff: Art. Wedekin. I: Erwin Gatz (utg.): Die Bischöfe der deutschsprachigen Länder 1785/1803 bis 1945. Ein biographisches Lexikon. Duncker & Humblot, Berlin 1983, ISBN 3-428-05447-4.
- Adolf Bertram: Die Bischöfe von Hildesheim. Hildesheim 1896.
- Michael Brandt (utg.): Schatzkammer auf Zeit. Die Sammlungen des Bischofs Eduard Jakob Wedekin 1796–1870. Katalog der Ausstellung des Diözesan-Museums Hildesheim. Hildesheim 1991.