Bartolomeo Pacca den eldre

Bartolomeo Pacca den eldre
Paccaportrait.jpg
Født25. desember 1756[1]Rediger på Wikidata
BeneventoRediger på Wikidata
Død19. april 1844[2] (87 år)
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Santa Maria in CampitelliRediger på Wikidata
Utdannet ved Pontificia Ecclesiastica Academia, La SapienzaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest (1785–)[3]Rediger på Wikidata
Våpenskjold
Bartolomeo Pacca den eldres våpenskjold

Bartolomeo Pacca (den eldre) (født 25. desember 1756 i Benevento i Kirkestaten, død 19. april 1844 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Bartolomeo Pacca var sønn av adelsmannen Orazio Pacca, markgreve av Matrice, og Crispina Malaspina. Han ble utdannet av jesuittene i Napoli, av somaschinerne i det klementinske kollegium i Roma ved Accademia dei Nobili Ecclesiastici.

Lavere vigsler, prestevielseRediger

De lavere vielser mottok han 17. juli 1785, den 31. juli samme år ble han viet stil subdiakon, og den 7. august 1785 til diakon. Pacca ble presteviet 14. august 1785.

ErkebiskopRediger

Allerede 26. september 1785 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Tamiathis; han ble bispeviet av kardinal Giovanni Carlo Boschi den 17. april 1786. Han vare tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln og Portugal. Mellom disse to postene var han blitt utnevnt til nuntius i Frankrike, men kunne ikke tiltre på grunn av den franske revolusjon.

KardinalRediger

Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.

I 1809 ekskommuniserte pave Pius VII keiser Napoleon I, og den 6. juli ble han og kardinal Pacca arrestert. Paven ble sendt til Savona og Pacca til Fenestrelle. I 1813 ble de begge flyttet til Fontainebleau. Pacca fikk paven til å tilbakekalle sin overenskomst med Napoleon, og ble deportert til Uzès i januar 1814. Han ble løslatt ved Napoleons fall i april 1814. Han returnerte da til Roma og organiserte statsjuntaen som regjerte i den fraværende pavens navn.

Han representerte Pavestolen under Wienerkongressen i 1815 inntil kardinal Ercole Consalvi overtok ansvaret.

Da kongen av Napoli, Joachim Murat, rykket mot Roma, flyktet han ikke, og i «de hundre dagene» (1815) fattet han noen kontroversielle beslutninger, som det å fengsle kardinal Jean-Siffrein Maury i Castel Sant'Angelo (som ble sluppet ut av kardinal Consalvi så snart han kom tilbake til byen).[trenger referanse]

Han var prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere i 1818, og ble prefekt for Kongregasjonen for seremoniene i 1830.

Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg.[trenger referanse]

Han deltok senere ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.

Pacca ble forfremmet til kardinalbiskop av Frascati i 1818, og i 1821 ble han kardinalbiskop av Porto e Santa Rufina. I 1830 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus, og fikk i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.

Han var grandonkel til sin navnebror kardinal Bartolomeo Pacca den yngre (kreert 1875).

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

ReferanserRediger

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  2. ^ webdept.fiu.edu
  3. ^ katolsk hierarki ID pacca
  4. ^ www.catholic-hierarchy.org bpacca, lest 10. november 2020

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Giulio Maria della Somaglia 
Dekanus for kardinalskollegiet
Etterfølger:
 Ludovico Micara