Doping i Tour de France

Doping i Tour de France har vært utbredt nærmest fra starten. I mange tiår var det akseptert at rytterne nøyt alkohol og tok smertestillende midler for å komme seg gjennom rittet. I 1966 ble det for første gang gjennomført dopingtester av ryttere etter at Frankrike året før forbød doping. I 1967 kollapset briten Tom Simpson på vei opp Mont Ventoux og døde på stedet. Bruk av amfetamin tilskrives stor del av dødsårsaken. I 1998 ble soigneuren Willy Voet fra Festinalaget arrestert for å være i besittelse av dopingmidler som EPO, veksthormon og testosteron. Dette førte til Festinaskandalen hvor politiet ransaket flere lags hotellrom og flere lag trakk seg. Tilslutt fullførte kun 111 ryttere rittet. Lance Armstrong ble i 2013 fradømt sine 7 sammenlagtseiere på rad fra 1999 til 2006, etter at flere lagkamerater vitnet om at amerikaneren hadde vært dopet da han vant.

1903-1940-tallet: Doping - et nødvendig middel

Da Henri Desgrange grunnla Tour de France var idealet at kun en rytter skulle være sterk nok til å fullføre.. Det førte tidlig til at rytterne benyttet seg av alkohol og smertestillende for å holde ut etapper som kunne være over 400 km lange. Blant midlene som ble brukt var stryknin og eter. I denne perioden var bruken av ulike midler så alminneliggjort at i 1930, etter omleggingen til landslag betalt av arrangøren, ble rytterne minnet på at dopmidler ikke var blant det arrangøren ville skaffe til veie. Under et intervju i 1949 innrømmet Fausto Coppi bruk av amfetamin og påsto at det var normalt.

Landeveiens slaver

I 1924 stod brødrene Henri og Francis Pélissier og Maurice Ville fram i avisen Le Petit Parisien og fortalte om alt de brukte for å kunne gjennomføre Touren. Bakgrunnen for artikkelen var at Henri Pélissier, etter en konflikt med arrangøren, valgte å stå av rittet sammen med de andre to. Journalisten Albert Londres fant dem på en lokal kafe, fremdeles i full sykkeluniform og med sykkelslangene stadig hengene over skuldrene. De tre rytterne fortalte Londres om hvilket slit rytterne måtte gjennom, og dro fram pilleglass og flasker med ulike stoffer. Artikkelen Landeveiens slaver (Les Forçats de la Route) kom ut dagen etter og fikk stor oppmerksomhet i Frankrike, særlig ble folk forferdet av hvordan arrangøren behandlet rytterne.

1950-tallet til 1960-tallet

Da Pierre Dumas overtok som rittdoktor i 1952, ble han den første som jobbet for å gjennomføre dopingtester og utestengelser. Etter andre verdenskrig var det gode tider for den farmasøytiske industrien, nye og sterkere medisiner kom på markedet, og mange av disse fant veien inn i sykkelsporten. Ofte var erfaringene få og man prøvde seg fram. Fant en rytter noe som fungerte, så ble det fort populært i feltet, gjerne etter mottoet "jo mer, jo bedre." Ofte førte dette til problemer på harde fjelletapper. På etappen opp til Mont Ventoux i 1955 var det syv-åtte ryttere som utgikk av rittet knyttet til overdrevet dopingbruk, hardest gikk det utover Jean Malléjac som var bevisstløs og døden nær.

1965/1966: doping kriminaliseres, rytterne går ut i streik

I 1965 vedtok franske myndigheter å forby doping, noe som førte til at de første doptestene dukket opp i Tour de France året etter. Allerede før start førte dette til at kun ett av de italienske lagene stilte til start. Også blant rytterne som stilte til start, var motstanden stor, og på den niende etappe kom frustrasjonene tydelig til overflaten. Kort tid etter at etappen startet i Bourdaux, gikk rytterne av syklene og trillet dem gjennom forstaden Gradigan. For første gang i Tour de Frances historie gikk rytterne ut i streik. Og selv om den bare varte noen få minutter, viste den tydelig hvor viktig rolle doping hadde fått bant syklistene.

Tom Simpsons omkommer på Mont Ventoux

I 1967 omkom Tom Simpson på vei opp Mont Ventoux. Han var dopet blant annet på amfetamin, og hadde enda flere piller tilgjengelig i lommen på sykkeltrøyen. Simpson hadde hatt mageonde i flere dager og var trolig allerede kraftig nedkjørt før etappen startet. Ved foten av fjellet var han tom for drikke, men fikk en cognac fra en bar langs veien. At stigningen opp Mont Ventoux tilbyr lite beskyttelse for den stekende solen, gjorde mangelen på vann enda større. På tross av dette fortsatte Simpson opp fjellet, stadig mer redusert. Etterhvert sjanglet han i sikksakk oppover, og 1500 meter fra toppen gikk han i bakken. Ute av stand til å lytte til andre, kom han til store protester seg opp på sykkelen mens han mumlet "opp, opp, opp." Den berømte versjonen "Put me back on my bike" stammer fra en parafrase da franske journalister spurte en av lagkameratene om hva Simpsons siste ord var: "Jo, han vill opp på sin sykkel igjen"

Femhundre meter lenger opp begynte Simpson og slingre igjen, og han ble hjulpet av sykkelen. Hendene hans måtte vris løs fra styret. Simpson var bevisstløs og så dehydrert at huden hans ikke svettet i den sterke varmen. Iherdige forsøk på gjenoppliving før han ble hentet av helikopter og flydd til sykehus, hjalp ikke. Briten ble erklært død på sykehuset. Gjennom bruk av amfetamin, i en uheldig kombinasjon med andre faktorer, hadde Simpson visket ut grensene for hva kroppen orket, helt til han døde av overanstrengelse.

1990-tallet EPOens storhetstid