Diskusjon:Liste over kriger Norge har deltatt i/Arkiv1

Moderne kriger

Jeg mener bestemt at utfallsdefenisjonene "seier" eller "tap"bør være mye mer spesifikke, spesielt i de nyere konfliktene. Det blir veldig f.eks. altfor forenklet å kalle krigen i Kosovo for "seier" når det fortsatt er spradisk konflikt og internasjonale styrker i Balkan, nesten 12 år etter at krigen er "vunnet".

Problemet er at dette er en tabell. Det er ikke mulig å plassere så mye informasjon på denne siden. Vi bør derfor holde oss til å plassere kortfattet informasjon her, og eventuellt legge inn ytterligere informasjon via fotnoter.

Hva Kosovo-krigen angår, stemmer det at den etniske konflikten vedvarer, men selve 1998-99-krigen endte med Kumanovo-avtalen og Serbias retrett fra det omstridte området. Norge er ikke lenger involvert i noen væpnet konflikt på Balkan. NATO oppnådde sitt mål om å få en slutt på krigen i 1999 - så får det være opp til serberne og kosovo-albanerne hvorvidt konflikten skal vedvare eller ta slutt. La oss håpe på det siste. --Mikrobølgeovn 1. sep 2011 kl. 23:39 (CEST)

Selv om Norge ikke har kampstyrker på Balkan, har Norge fortsatt hatt militære observatører der i nyere tid. Diskusjonen om hva som ble gjort i en periode mens Norge var med, og hva som fulgte etter, blir veldig subjektivt. Det blir som den offentlige definisjonskrangelen om Norge er, eller ikke er, i krig i Afghanistan. For å gjøre artikkelen mest mulig objektiv mener jeg at utfallet "seier" eller "tap" bør fjernes helt.

Denne listen tar ikke for seg troppeplasseringer generelt, men krigføring. Selv om Norge har hatt styrker på Balkan i lang tid, tok selve Kosovokrigen slutt i 1999 med at NATO oppnådde sine mål. Hva Afghanistan angår, såvell som Libya, vil vel fremtiden vise. --Mikrobølgeovn 6. sep 2011 kl. 22:20 (CEST)

Jeg er selv soldat med ett års tid bak meg i Afghanistan. Og med den erfaringen, pluss mye kjenskap til konfliktene Norge og andre allierte har deltatt i, mener jeg bestemt at defenisjonen "Seier" eller "Tap" er for lette konklusjoner i dagens konfliktbilde. For at folk her hjemme skal få en realistisk oppfatning av hvordan konfliktene oppstår, utkjempes og videreutvikler seg etter at de offisielt er "vunnet", ber jeg om at slike subjektive avgjørelser fjernes og byttes ut med objektiv faktabeskrivelse.

Jeg er også tilhenger av at objektive faktabeskrivelser skal fremmes, men det er begrensninger for hva man får plass til i en tabell. Dessuten hersker det ikke noe tvil rundt tilfellene i denne artikkelen. Dersom det på noen som helst måte hersker uenigheter om et utfall, må dette selvsagt reflekteres. --Mikrobølgeovn 15. okt 2011 kl. 02:06 (CEST)

Seier?

Ser at krigen i Libya resulterte med «seier». Det er vel rettare å seie at han resulterte i kaos og flyktingekatastrofe. Vel er eg polemisk no, men denne tabellen framstår som ein politisk ytring. --Knut (diskusjon) 23. sep. 2015 kl. 10:11 (CEST)

1630

Den såkalte feiden mellom den tyske hansabyen Hamburg og Danmark-Norge 1630 til 1643 er nesten ukjent, siden 1621 hadde Christian 4 krevde toll på Elben, og åpen strid brøt ut i 1630 som så et sjøslag før langvarige forhandlinger overtok. Først idet danskekongen truet med å angripe med sin krigsflåte i 1643, kapitulerte Hamburg ovenfor Elbentollen. Den andre konflikten i 1770-1772 med byen Alger i landet som senere ble Algerie, er ikke heller godt kjent.

Det er bare et lite problem: Vi vet at dansk-norske styrker var leiet ut til varierte storallianser under flere storkonflikter som den spanske arvefølgekrigen, så det er et godt spørsmål om disse konflikter skulle være med på listen bare fordi menn fra Norge hadde deltatt i krig uten at staten var involvert. Varulv2468 26. nov 2009 kl. 22:53 (CET)

I så tilfelle ville Norge vært involvert i blant annet borgerkrigen i Nicaragua og Den første indokinesiske krig, for her deltok nemlig nordmenn. Jeg tror det er best å forholde seg til kriger staten var delaktig i.Mikrobølgeovn 7. mai 2010 kl. 19:49 (CEST)

Krigen mellom Danmark-Norge og Alger (1770–1772)

Denne bør fjernes fra lista. Det var verken krig eller feide. Danmark-Norge forhandlet med sjørøverstatene i en årrekke. Den 10. aug 1746 ble det besluttet en fredtraktat som skulle beskytte danske og norske sjøfolk mot overgrep fra sjørøverne. I 1770 seilte en dansk-norsk flåte inn i middelhavet og bombarderte sjørøverbyer som straff for at sjørøverne ikke holdte seg til avtalen. Se: Den dansk-norke helstatenside 145 mvh Gryphonis 9. mar 2011 kl. 06:46 (CET)

Er redd for at man ikke hadde forstått det. Marinemuseet i Horten hadde utgitt en meget interessant hefte om akkurat denne konflikten, som av Torbjørn Ødegaard karakteres som krig. Algier sluttet en fredstraktat med Danmark-Norge i 1746, det ble brutt av dey ben-Osman som den 14. september 1769 erklærte Danmark-Norge krig ansikt til ansikt med konsul Æreboe som måtte rømme Algier for å forklare krigserklæringen til København. Dermed er krigen en formell krig som ble avsluttet med en fredstraktat den 16. mai 1772. Heften Oppgjøret med røverstaten Algier 1769-72 utgitt i 2010, i salg hos Sjøfartsmuseet i Oslo og Marinemuseet, gjør det klart at krigen var presist en krig. Danmark-Norge hadde aldri angrepet «sjørøverbyer» uten feidebrev eller krigserklæring på egne hånd. Alger-konflikten var et unntak i dette. Her hadde begge parter gått inn i en krig, ikke en «uenighet» som det het i andre land. Varulv2468 1. mai 2011 kl. 00:28 (CEST)

Ikke opplagt at dette skal omtales som krig, men kildene bruker det ordet https://snl.no/Algeries_historie --Vennlig hilsen Erik d.y. 13. okt. 2017 kl. 19:57 (CEST)

Intervensjonen i Bosnia og Kongo-krisen

ONUCs mål i Kongo var å slå ned de separatistiske opprørene, hvilket ble oppnådd. Å redde den kongolesiske regjeringen, var ikke ONUCs mandat, og ONUC var ute at landet før regjeringen falt. Jeg har derfor vanskelig for å se annet enn at ONUC i det store og hele var vellykket i å utføre sitt mandat.

Hva Bosnia gjelder, kan jeg si det samme. Operasjon Deliberate Force fikk slutt på Beleiringen av Sarajevo, og brakte partene tilbake til forhandlingsbordet.

Dette er ikke konklusjoner jeg har trukket, men objektiv informasjon jeg har lest meg frem til. På bakgrunn av dette har jeg store vansker for å se på begge disse intervensjonene som noe annet enn en triumf for FN/NATO. --Mikrobølgeovn 1. mai 2011 kl. 14:44 (CEST)

• Godt spørsmål, FN-operasjonene som regel er meget politisk komplisert i tråd etter datidens politiske betingelser og forholder, slik at utfallet kan bli meget vanskelig, så jeg har ikke noe svar på dette. Men det er riktig at Operasjon Deliberate Force hadde en avgjørende rolle i prosessen som startet med erobringen av Srebrencia, som skulle tvinge partene til forhandlingsbordet, selv om effekten av militære suksess annetsteds av kroatene og bosjnakerne var likedan meget viktig. Men flyoffensiven var hendt i regi av NATO med personlig tillatelse av FNs generalsekretær Boutros-Ghali, og dermed ikke er en del av en FN-operasjon. UNPROFOR eller «blåhjelmene» var sjeldent i offensive oppdrag i 1992-95 tross en lang rekke kamp som ofte var av defensiv karakter. Det var ikke blåhjelmene som hadde åpnet adgangen til Sarajevo, det var NATOs Rapid Reaction Force som ikke hadde FN-kjenningsmerker som blåfargede hjelmer og hvitmalede kjøretøyer. Opphøret av krigen kunne tolkes som suksess for FN/NATO ettersom man ønsket stillstand i all drepingen den gang, langsiktige mål var ikke vurdert. Varulv2468 2. mai 2011 kl. 01:41 (CEST)

Selv om ingen av partene var noen klar seierherre i Bosniakrigen, er det åpenbart at NATO primært ønsket å stanse krigføringen. Dette målet ble forsåvidt nådd, så i dette henseende har jeg personlig ingen problem med å stemple NATO som seierherre i Bosnia. Dette synet har stort sett forblitt uutfordret fra de fleste politiske hold, og virker for mitt vedkomme som relativt uomstridt. Hvis ingen har noe imot det, ønsker jeg å tilbakestille siste endring i kolonnen "resultat". Vil imidlertid gjerne høre hva undertegnede bruker har å si til dette før jeg gjør noen justeringer. --Mikrobølgeovn 6. mai 2011 kl. 16:41 (CEST)

Ikke noe problem, tross alt hadde NATO denne primære målsetningen om å stanse krigføringen, og de lykkes i dette gjennom en kombinasjon av diplomatisk press, militære maktmidler og en «balansepolitikk» spesielt på amerikansk hold om å tvinge partene til å akseptere en fredsordning alle kunne «leve med». At NATO hadde fullført deres målsetning med deres militære intervensjoner i krigen, er uomstridt. Nemlig å stoppe krigen. Varulv2468 7. mai 2011 kl. 18:04 (CEST)

Det blir feil å definere dette som seier/tap for NATO. Dette var en begrenset militær operasjon fra NATOs side med en bestemt målsetning. Det er ikke alltid at det passer å definere alt som seier/tap.--Ezzex 7. mai 2011 kl. 19:09 (CEST)

NATO oppnådde sitt primære mål om å stanse krigføringen. Jeg har derfor vansker for å se hvordan dette kan defineres som noe annet enn en seier for NATO. --Mikrobølgeovn 8. mai 2011 kl. 03:00 (CEST)

Korea, Kalde Krigen og Vietnam

Burde ikke Norge stå oppført som deltagende i disse krigene også. Kalde krigen bør vi jo absolutt stå oppført med, selv om noen vil si at det er forskjell på såkallt proxykrig og virkelig krig. Korea krigen var vi med med feltsykehus. Ryktene vil ha det til at vi også var involvert i Vietnam: http://no.wikipedia.org/wiki/Nordmenn_i_Vietnamkrigen. Mortyman (diskusjon) 7. apr 2012 kl. 04:38 (CEST)