Åpne hovedmenyen

Det synoptiske problem

Det synoptiske problem er et berømt problem innen bibelforskningen, som dreier seg om tilblivelseshistorien til de tre synoptiske evangeliene: Matteus-, Markus- og Lukasevangeliet i Det nye testamentet. Disse evangeliene har mange enten helt eller nesten identiske vers, noe som gjør det nærliggende å anta at de på en eller annen måte forutsetter hverandre.

BakgrunnRediger

Når man sammenligner Markusevangeliet, Matteusevangeliet og Lukasevangeliet, vil man oppdage at disse har mange sammenfallende vers. Evangeliene til Lukas og Matteus inneholder nesten hele Markusevangeliet. Markusevangeliet har totalt ca. 35 vers som kan regnes som særstoff, resten finner man også i Matteus og/eller Lukas. I tillegg finner man flere vers som Matteus og Lukas har felles, da særlig såkalte Jesuord. Denne problemstillingen kalles for det synoptiske problem, og har vært diskutert opp gjennom historien. Den mest utbredte teorien er den såkalte tokildehypotesen.

TokildehypotesenRediger

 
Illustrasjon av Tokildehypotesen

De fleste forskere mener at Markusevangeliet er det eldste, og man antar derfor at forfatterne av Lukasevangeliet og Matteusevangeliet kan ha hatt Markusevangeliet foran seg da de skrev.

Dette kan således gi en forklaring på versene som er felles for alle de tre evangeliene, men det finnes også mange vers som bare står i et av de tre evangeliene og derfor regnes som såkalt særstoff. Det finnes eksempelvis vers som er felles for Matteus- og Lukasevangeliet, men som ikke står i Markusevangeliet. En velkjent hypotese som blant annet forsøker å forklare dette er at det skal ha eksistert en samling med Jesusord, den såkalte Q-kilden, som senere har gått tapt. Q-kilden vil i såfall kunne være opphavet til det stoffet som er likt i Lukas- og Matteusevangeliet, men som ikke står i Markusevangeliet.

De viktigste argumentene for tokildehypotesen er at Markusevangeliet nærmest i sin helhet finnes i Matteus- og Lukasevangeliet, i samme rekkefølge.


Se ogsåRediger

LitteraturRediger