Det burmesiske kommunistpartiets opprør
Det burmesiske kommunistpartiets opprør var en mislykket revolusjonær krig ført av de to fraksjonene av Burmas kommunistparti mot den burmesiske regjeringen fra da landet ble uavhengig i 1948, til opprøret effektivt var slått ned i 1963 etter massive arrestasjoner av Ne Win, som nettopp var kommet til makta gjennom et militærkupp i 1962. Partiet fortsatte konflikten gjennom en terrorkampanje som strakte seg helt til 1989, da de fleste lederne hadde dratt i eksil til Kina.
Kommunistopprøret i Burma | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Den burmesiske borgerkrig | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Burma | CPB (de hvite) CPB (de røde) |
Revolusjonen rediger
Innen åtte måneder etter Burmas uavhengighet, brøt det ut borgerkrig i landet. Kommunistpartiet valgte å følge opp med å etablere seg på landsbygda og å samarbeide med andre venstreorienterte grupperinger inne i byene. I 1956 allierte flere partier seg med den målsetning å få kontroll over landet gjennom et demokratisk valg, hvor de vant 35 prosent av stemmene, men bare noen få seter i regjeringen.[1]
I 1955 var den kommunistiske revolusjonen betydelig svekket, og partiet forsøkte å føre frem noe de kalte «fred og enhet». Frykten for utstrakt borgerkrig hadde ført til at det var i alle de venstreorienterte gruppenes interesse å få en slutt på kampene, og de konservative gruppene i Rangoon støttet også initiativet. Imidlertid mislyktes det hele, og konflikten vedvarte.
Det burmesiske militæret førte psykologisk krigføring mot kommunistene hvor de anklaget dem for å være fiender av buddhismen, noe partiet svarte på med en omfattende propagandakampanje. Imidlertid hadde dette lite å si, da den burmesiske hæren (Tatmadaw) begynte å få overtaket etter militære offensiver i 1958 og 1960.
I 1962 tok Ne Win over landet gjennom et militærkupp. Han gikk inn for å avslutte krigen, og forsøkte å fremforhandle en avtale med kommunistene. Denne slo imidlertid feil etter at over 900 studentdemonstranter ble arrestert under en omfattende demonstrasjon i Rangoon hvor over 200 000 mennesker deltok, noe som rippet opp konflikten.
En vellykket burmesisk offensiv i 1979–1980 presset kommunistene inn i et stadig mindre område, og Tatmadaw gjenerobret fjellområdene i nærheten av Panghsang. Etter store tap på begge sider resulterte imidlertid slagene i en stillstand.
8888-opprøret, et opprør som kommunistpartiet var med på å starte og utføre, mislyktes og førte til at den burmesiske regjeringen konsoliderte sin kontroll over landet. Innen 1989 hadde de fleste av kommunistpartiets ledere flyktet til Kina.
Referanser rediger
- ^ Jersey: Zed Books. pp. 56,61,66–69,105,70–71,102–104,107–109,125,122–126,136,119,161–163,157–159,176–182,167–169,134–136,183–185,186,195,202,207–212,227–234,251–255,258–261,268,304–307,311,309,313,314–315,322–329,316–317,318–321,365–373.