Den prøyssiske forfatningskonflikten

Den prøyssiske forfatningskonflikten, også kalt hærkonflikten, var en konflikt i kongeriket Preussen omkring en reformasjon av hæren, som også ble en konflikt vedrørende maktfordelingen mellom konge og parlament fra året 1862 frem til 1866. Konflikten stod mellom kong Vilhelm I og det liberalistiske Deutsche Fortschrittspartei i det prøyssiske underhuset (Preußisches Abgeordnetenhaus).

Konfliktens grunnlag var at den prøyssiske ministerpresidenten Otto von Bismarck hadde foretatt forfatningsstridige budsjettoverskridelser under opprustningen av den prøyssiske hæren i 1862. Kongen og Bismarck ønsket å utvide hæren, mens Deutsche Fortschrittspartei i underhuset ønsket å redusere de militære utgiftene og også vernepliktens varighet. Kongen fikk derfor ikke underhusets nødvendige flertall, men Bismarck «løste» denne konflikten gjennom den såkalte gapteorien (Lückentheorie): Den prøyssiske forfatningen i kjølvannet av marsrevolusjonen i 1848 sa ingenting om hva som var lovlig under en konflikt mellom regjeringen og parlamentet. Ved en slik konflikt kunne kongen tvinge sin vilje gjennom, ifølge Bismarck.

Deutsche Fortschrittspartei aksepterte aldri denne argumentasjonen, og konflikten varte frem til 1866. Konflikten opphørte med den prøyssiske indemnitetsloven i 1866, som ga Bismarck indemnitet med tilbakevirkende kraft. Utbrytere av Deutsche Fortschrittspartei som billiget lovforslaget, grunnla det nasjonal-liberalistiske Nationalliberale Partei den 17. november 1866.