Den herlige stund
«Den herlige stund» er en gammel skillingsvise fra slutten av 1800-tallet. Visa er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 6 med Rita Engebretsen. Sangen er beskrevet som «...ei av dei tristaste skillingsvisene vi kjenner, om ei jente som forelska seg i ein sjømann, og lova å vere trufast til han kom att, men båt og mannskap forliste og fekk si grav på havet, og jenta lengter etter den dagen ho sjølv døyr, og får møte han att i himmelen.»[1] Sangen er publisert i boken Frem fra glemselen (2007)[2]
Teksten rediger
- Å, jeg minnes den herlige stund
da som andre jeg eide en venn,
for mitt hjerte en sjømann jeg ga,
som fór ut på det stormende hav. - Å, jeg minnes den herlige stund,
da vi satt i den grønnkledte lund,
i denne grønnkledte lunden ved stranden,
ga jeg hjertet og kroppen til ham. - Vil du være meg trofast min venn,
så til høsten jeg kommer igjen.
Vil du være meg trofast min brud,
så skal jeg dagligen be til min Gud. - Jeg vil ikke mer minnes om Gud,
men en dag kom det sørglige bud,
at i natt på det stormende hav,
har både mannskap og skip gått i grav. - Nå er høsten da kommet igjen,
det var da vi skulle treffes igjen.
Og jeg sukker og roper hans navn,
men vi kommer ei mere i favn. - Mange blomster jeg strør på hans grav,
vinden fører dem til blånende hav.
Men jeg vet at i den himmelske havn,
får jeg hvile som brud i hans favn.