Den første marokkokrisen

Den første marokkokrisen, også kalt Tangerkrisen, var en internasjonal krise fra mars 1905 til mai 1906, og omhandlet Frankrikes ønske om økt innflytelse i Marokko. Konflikten fikk internasjonal betydning fordi den var med å påvirke alliansepolitikken frem mot første verdenskrig. Tyskland gikk inn i konflikten på marokkansk side, i håp om å svekke entente cordiale, men endte i stedet opp med å styrke den og å forverre forholdet til Frankrike og Storbritannia.

Kart over Marokko

Bakgrunn

Den diplomatiske og politiske situasjonen i Marokko før 1903 var svært kompleks, da flere ulike stormakter hadde interesser i landet. Den marokkanske regjeringen, makhzanen, hadde lenge kunnet spille stormaktene opp mot hverandre til sin egen fordel. Etter 1903 skulle dette derimot ta en ny vending, da Frankrike viste større interesse for Marokko enn de tidligere hadde gjort, og der det langsiktige målet var å gjøre Marokko til et fransk protektorat.

Storbritannia, Spania og Italia hadde interesser i Marokko så vel som Frankrike, både når det kom til handel og til politikk. Etter mislykkede reformer under initiativ fra Storbritannia, åpnet det seg en mulighet for økt fransk innflytelse i Marokko. Den franske utenriksministeren Théophile Delcassé ønsket å gå fredelig inn i Marokko heller enn militært, da hans politiske posisjon var svak og støtten fra det franske folk avhang av at Frankrike ikke gikk inn i en ny krig eller krise.

I 1903 presenterte Delcassé en todelt løsning: Frankrike skulle inngå avtaler med de andre stormaktene om å forlate sine interesser, mens Frankrike på samme tid bygget opp sine interesser i Marokko. Frankrike introduserte en låneavtale for Marokko, som i realiteten ville gjøre Marokko finansielt avhengige av Frankrike i fremtiden. I tillegg ville Frankrike gjennomføre reformene som tidligere hadde mislyktes under Storbritannia, men med et større arsenal av ressurser og innsats. Samtidig som forhandlinger mellom Marokko og Frankrike fant sted, foregikk også hemmelige forhandlinger mellom Frankrike og Spania, Italia og Storbritannia.

Hemmelige forhandlinger 1900 - 1904

I perioden mellom 1900 og 1904 pågikk hemmelige forhandlinger om Marokko mellom stormaktene, og det ledet til fransk hegemoni i Marokko i 1904. Forhandlinger med Italia begynte allerede i 1899, og i 1901 var Italia presset ut av Marokko i bytte mot at Italia fikk fritt leide i Libya. I 1902 og 1904 ble avtaler gjort mellom Spania og Frankrike, der Spania også ble presset ut av Marokko. Forhandlinger med Storbritannia kulminerte i den anglo-franske Cambon-Landsowne-avtalen i 1904, som ledet til det som ble kalt entente cordiale. Entente cordiale skulle senere vise seg å lede til en stor omorganisering av det europeiske alliansesystemet.

Marokkansk misnøye og motstand

Forhandlinger om den franske låneavtalen og andre franske interesser med makhzanen i Marokko gikk først svært godt, men da makhzanen fikk høre om avtalen mellom Frankrike og Storbritannia spredte misnøyen seg i Marokko. Det hadde tidligere vært mulig for makhzanen å spille stormaktene opp mot hverandre for å beskytte sine egne interesser, men det var ikke lenger mulig. Marokkansk motstand begynte å fylle luften, og forhandlingene mellom Frankrike og Marokko ble vanskeligere å gjennomføre. Det endte med at makhzanen så på den franske låneavtalen som en trussel, og begynte å motarbeide fransk innflytelse.

Den franske låneavtalen, de hemmelige avtalene med stormaktene, samt den udefinerte og skiftende grensen mellom Marokko og Algerie, gjorde marokkansk motstand desto sterkere. Til slutt skulle denne motstanden tiltrekke seg tysk innblanding.

Krisen 1905 - 1906

Marokko og den marokkanske makhzan hadde aldri klart å stå i mot Frankrike alene. Dette åpnet for tysk innblanding i konflikten. Utenriksdepartementet i Tyskland hadde vært uvillige til å støtte Marokkos motstand mot Frankrike høsten 1904, men i januar 1905 ble de plutselig forkjempere for marokkansk uavhengighet. Den franske låneavtalen av 1903/1904 og økende franske arrogante holdninger hadde igjen økt presset og muligheten for tysk innblanding - spesielt interessert i å blande seg inn var tyske koloniforkjempere og industrialister. 2. januar 1905 sendte den tyske utenriksministeren et telegram til sultanen der han kommuniserte tysk støtte for fortsettende marokkansk motstand mot Frankrike.

Grunnlaget og betingelsen for tysk innblanding var den allerede eksisterende motstanden mot fransk styre i Marokko. Det dukket blant annet opp en anti-fransk gruppe i makhzanen som tillot Tyskland å handle uten å direkte utfordre Frankrike og risikere en europeisk krig. Kommunikasjonen mellom Marokko og Tyskland var i begynnelsen forsiktig fra begge sider, da Tyskland ikke visste hvor seriøse Marokko var i sin motstand, og der Marokko ikke var sikre på støtten fra Tyskland. Forhandlinger fant sted som diskret diplomati, og foreløpig var Frankrike uvitende om kontakten mellom de to landene. Mens samtalene mellom Tyskland og Marokko fant sted, slet Frankrikes delegater med å få forhandlingene med Marokko til å komme i havn.

Gjennom en rekke samtaler med den tyske ambassadøren i Fez, ble den marokkanske regjeringen overbevist om at de ville motta tysk støtte i motstanden mot de andre stormaktenes avtaler, samt marokkansk uavhengighet. I leting etter en måte å vise sin støtte til Marokko offentlig, kom ideen om at keiser Vilhelm skulle besøke Tanger.

Madrid-konvensjonen fra 1880 hadde garantert for marokkansk uavhengighet. Den tyske keiserens intensjon ved reisen til Tanger 31. mars 1905 var å støtte den marokkanske sultanens forsøk på å opprettholde uavhengighet fra fransk innflytelse. Til tross for reisens provoserende natur, mente både det franske folk og statsministeren at keiserens reise var berettiget. Den franske utenriksministeren Delcassé, med en klar aggressiv utenrikspolitisk holdning til Marokko og Tyskland, gikk av i juni det samme året. Dermed lå forholdene nå til rette for tysk suksess i Marokko, men mangel på sentralisert kontroll i Tyskland snudde suksess til ydmykelse.

Keiser Vilhelm mente at tysk handel var avhengig av en fredelig tilnærming til Marokko. Andre sentrale skikkelser mente at døren nå var åpen for tysk anskaffelse av franske rettigheter. Friedrich von Holstein, som satt i det tyske utenriksdepartementet, ønsket å demonstrere ovenfor Frankrike at de måtte regne med Tyskland i kampen om Marokko. Utenriksdepartementet støttet von Holstein, og mente at militarisering av krisen og å true med krig kunne være behjelpelig for å nå tyske målsetninger. Følgelig krevde Tyskland en konferanse i Algeciras i januar 1906 for å diskutere det marokkanske spørsmålet, men på samme tid erklærte keiseren at Tyskland ikke var villig til å bruke militær makt. I de følgende forhandlingene fikk Tyskland dermed utrettet svært lite, og satt igjen uten noen av rettighetene og privilegiene som tidligere var blitt planlagt. Storbritannia ble i etterkant av konferansen i Algeciras provosert inn i et tettere samarbeid med Frankrike. I tillegg viste trippelalliansen seg fra en svakere side; Italia støttet ententen, og Østerrike-Ungarn ønsket en mer forsonlig tysk utenrikspolitikk.

Algeciras-konferansen 

Algeciras-konferansen åpnet 16. januar 1906 og varte til 7. april samme år. Det var tilsammen 13 nasjoner samlet i den spanske byen. Av de landene som var representert, støttet de fleste Frankrikes side i krisen. Tysklands tilsynelatende eneste støttespiller var Østerrike-Ungarn. Frankrike hadde i motsetning Storbritannia, Russland, Italia, Spania og USA på sin side. For å vise hvilken støtte Storbritannia kunne stille med plasserte de en flåte utenfor Gibraltar 28. februar. Tyskland hadde i utgangspunktet regnet med Russland på sin side, men av økonomiske grunner valgte Russland å støtte Frankrike.  

Marokko ønsket med konferansen å hindre europeisk innflytelse i landet ved å sette det i et internasjonalt fokus, men det ble raskt klart at dette ikke ble tilfellet. Frankrike ønsket kontroll over det marokkanske politiet og statsbanken. Tyskland ønsket å forhindre dette, men i mangel på støttespillere ble Tyskland den tapende part, og den 27. mars 1906 kom partene til enighet, da til Frankrikes fordel. Det ble bestemt at Frankrike måtte gi opp håpet om kontroll over politiet, men gjennom Banque de Paris et des Pays-Bas fikk de kontroll over den Marokkanske statsbanken. Dette førte til at Marokko ble økonomisk avhengig av Frankrike. Konferansen ble avsluttet 7. april 1906.

Den britiske utenriksministeren, Edward Grey, uttalte i forkant av konferansen at:

“The Morocco Conference is going to be difficult if not critical. As far as I can discover the Germans will refuse altogether to concede to France the special position in Morocco, which we have promised France not only to concede to her but to help her by diplomatic methods to obtain. If she can succeed in getting tis with our help it will be a great success for the Anglo-French Entente; if she fails the prestige of the Entente will suffer and its vitality will be diminished. Our main object therefore must be to help France to carry her point at the Conference.”

Dette viser at det var mye som sto på spill for begge sider av krisen. 

Konfliktens etterspill

På kort sikt førte Algeciras-konferansen til en løsning på Den første marokkokrisen. Frankrikes innflytelse i Marokko ble stadfestet og Tyskland led et diplomatisk nederlag. Likevel klarte de to landene å samarbeide i enkelte økonomiske foretak i Marokko de neste årene, inntil den andre marokkokrisen i 1911.

På lang sikt bidro konflikten til å styrke entente cordiale, samtidig som den bidro med å forverre spenningen mellom trippelalliansen og det som senere ble trippelententen. Storbritannia hadde på 1800-tallet søkt å bevare sin splendid isolation, der de stilte seg skeptiske til å inngå langvarige allianser eller forpliktelser. Denne politikken tok Storbritannia likevel et skritt vekk fra da de underskrev entente cordiale med Frankrike i 1904, en avtale som i all hovedsak omhandlet kolonispørsmål. Etter Algeciras-konferansen gikk derimot Storbritannia med på en type militært samarbeid med en kontinentalmakt som de hadde søkt å unngå i lang tid, og det ble satt i gang konsultasjoner for samarbeid mellom ledere for den franske og den britiske marinen.

Gjennom den første marokkokrisen forsøkte Tyskland å ødelegge den skjøre alliansen mellom Frankrike og Storbritannia, i stedet endte det med at Storbritannia valgte å støtte Frankrike og alliansepartene utviklet et nærmere samarbeid. Marokkokrisen viste tydelig at Tyskland hadde et stort potensial til å true andres interesser, og krisen førte tidligere konkurrenter sammen. Dette bidro blant annet til at Storbritannia og Russland i 1907 signerte en avtale om nærmere samarbeid. Europa etter Den første marokkokrisen ble tydeligere inndelt i to blokker, med dannelsen av trippelententen og et Tyskland som knyttet seg tettere til Østerrike. Disse blokkene ble styrket gjennom en rekke kommende konflikter, og kulminerte ved utbruddet av første verdenskrig.

Litteratur

• Burke, Edmund: Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912, Chicago 1976
• Joll, James, Gordon Martel, The origins of the first world war, Harlow 2007
• Kissinger, Henry, Diplomacy, New York 1994
• Macmillan, Margaret, The war that ended peace, Storbritannia 2013
• Starchan, Hew, The outbreak of the first world war, Oxford 2004