De fire taler mot Catilina
De fire taler mot Catilina eller De catilinske taler (M. Tullii Ciceronis Orationes in Catilinam), var fire berømte taler som ble holdt i år 63 f.Kr. av Marcus Tullius Cicero, konsul av Roma, som redegjorde for det romerske senatet om en sammensvergelse ved Lucius Sergius Catilina og hans venner med den hensikt å kuppe den romerske republikken. Kupplanene er også kjent som den catilinske sammensvergelse.
Sammensvergelsen rediger
Catilina var av gammel patrisierslekt, og tilhørte således Romas adel. Likevel tilhørte han populistene i romersk politikk, som gikk inn for jordreformer og andre tiltak til støtte for Romas lavere klasser. Han stilte som kandidat til å bli konsul for andre gang etter å ha tapt den første gangen. Deretter forsøkte han å sikre seg seieren ved omfattende bestikkelser. Cicero utstedte i selvrettferdig indignasjon en lov som forbød renkesmeder av denne typen å operere.[1] Det var opplagt for alle at loven var rettet direkte mot Catilina, som i sin tur konspirerte med enkelte av sine sammensvorne for å få myrdet Cicero og flere nøkkelmenn i senatet på valgdagen, mens de hadde en hær samlet i Etruria klar for å marsjere mot Roma. Cicero oppdaget planen. Dermed fikk han utsatt valget for å gi senatet tid til å diskutere forsøket på statskupp.
Dagen etter at valget skulle vært holdt informerte Cicero senatet om saken med Catilina tilstede i salen. Sistnevntes reagerte rent voldelig, og slik at senatet utstedte en senatus consultum ultimum som svar på oppførselen, en form for erklæring om riksrett. Formålet var å sette i verk en prosess dersom senatet og den romerske republikk sto i umiddelbar fare fra forræderi eller oppvigleri. De ordinære lover og rettspraksis ble satt til side, og Cicero fikk som konsul absolutt maktmyndighet.
Da valget endelig fant sted og det var åpenbart at Catilina ville tape, samlet konspiratørene en hær, hovedsakelig bestående av Sullas veteransoldater. De medsammensvorne fikk dessuten støtte fra enkelte senatorer som etter sigende hadde misbrukt sin stilling til utsvevende liv og lastefulle utskeielser. Planen var å innlede et opprør over hele Den italienske halvøya, sette Roma i brann og få myrdet så mange senatorer som mulig.
Med en handlekraftig manøver hadde Cicero fått vite hva som var i emning. Den 8. november sammenkalte Cicero til senatsmøte i Jupitertempelet på Kapitol, som utelukkende ble brukt om store farer truet. Catilina utviste det overmot å ta føringen, og det var her han ga sin berømte tale rettet direkte til Catilina med de berømte ordene:«Quo usque tandem abutere, Catilina, patientia nostra? Quam diu etiam furor iste tuus nos eludet? quem ad finem sese effrenata jactabit audacia?» [= Hvor lenge, Catilina, skal du egentlig misbruke vår tålmodighet? Hvor lenge skal dette ditt vanvidd ennå få drive sitt spill med oss?
Oratio in Catilinam Prima in Senatu Habita rediger
Cicero holdt en relativt kort tale – 317 linjer på latin, men gikk rett på sak. Etter å ha brent av denne salven mot Catilina, fortsatte han: Hvor lenge akter du å gå i din tøylesløse frekkhet? Gjør det nattlige vakthold i Palatinen slett ikke noe inntrykk på deg, ikke vaktene i byen, ikke folkenes frykt, ikke oppslutningen mot deg av alle sanne patrioter, ikke denne vel beskyttende møteplass for senatet, ikke alle disse blikk og minner? Forstår du ikke at dine forbryterske planer er åpenbare? Ser du ikke at sammensvergelsene er lamslåtte av at alle disse kjenner til den? Tror du at en eneste av oss er uvitende om hva du foretok deg i natt og i går natt, hvor du var, hvem du hadde med deg, og hvilke beslutninger du fattet? Hvilke tider! Hvilke seder! (O tempora, o mores!)...
Da Catilina kom til Jupitertempelet og skulle finne sitt sete, flyttet alle de andre senatorene seg unna og lot ham sitte fullstendig alene på benken. Etter Ciceros tale forsøkte Catilina å gi sitt svar, men de andre avbrøt ham og ropte taktfast at han var en forræder. Catilina løp så ut av tempelet mens han slengte ut trusler mot senatet. Senere forlot han Roma og dro til militærleieren til Manlius som hadde ansvaret for opprørene. Den neste morgenen samlet Cicero folket og talte til dem:
Oratio in Catilinam Secunda in Senatu Habita ad Populum rediger
I talen til folket informerte Cicero Romas borgere at Catilina hadde forlatt byen, ikke i landflyktighet (slik ryktene fortalte), men for å slutte seg til sin illegale hær. Han beskrev hans medsammensvorne som gjeldtyngede rikmenn, som var grådige etter makt og rikdom. Sullas veteraner omtalte han som ruinerte menn som håpet på en forandring, men fremhold at de liksom Catilina var kriminelle, ryggesløse menn. Videre forsikret han Romas befolkning om at de ikke hadde noe å frykte så lenge han selv, konsulen, og gudene ville beskytte staten.
I mellomtiden hadde Catilina nådd fram til opprørsstyrkene. Senatet erklærte dermed Catilina og Manlius for å være fiender av staten. Marcus Antonius tok med sine tropper, som var lojale mot Romas styre, opp forfølgelsen av Catilina, mens Cicero ble igjen for å vokte byen. I løpet av det slaget som fant sted mellom 2. og 3. tale innså Catilina at han ville tape. Dermed kastet han seg inn midt mellom de romerske soldatene og ble drept. Etterhvert fikk Cicero samlet dokumenter og tilståelser fra mange av konspiratørene og hele saken ble presentert for folket i hans tredje tale.
Oratio in Catilinam Tertia ad Populum rediger
I sin tredje tale erklærte Cicero at byen skulle glede seg over at den var blitt frelst fra det blodige opprøret, og framviste bevis for at alle av Catilinas medsammensvorne hadde tilstått sine forbrytelser. For egen del krevde han ingenting annet enn byens takknemlighet, og borgernes visshet om at seieren hadde vært vanskeligere enn mot et fremmed land ettersom fiendene denne gang var romere liksom dem selv.
Oratio in Catilinam Quarta in senatu habita rediger
I Ciceros fjerde og siste tale la han grunnlaget for andre talere (hovedsakelig Cato den yngre), og argumenterte for henrettelse av konspiratørene. Selv om han som det romerske senatets konsul ikke var tillatt å ha noen formell mening om spørsmålet omgikk Cicero spørsmålet ved finurlig retorikk. Selv om svært lite er kjent av debatten, bortsett fra Ciceros argumenter, som sannsynligvis også er blitt redigert senere, var senatet sannsynligvis av flere grunner imot dødsdom: en av grunnene var at det var adelen som var anklaget. Eksempelvis hadde Julius Cæsar argumentert for at eksil og tap av rettigheter kunne være straff nok for Catilina og hans medsammensvorne, men etter kombinerte anstrengelser fra Cicero og Cato skiftet stemmegivningen i deres favør.
Mens de fleste historikere er enige om at hans handlinger, og spesielt de siste talene for senatet, var republikkens redning, har de også reflektert over Ciceros opphøyelse av seg selv. Den bærer i seg en viss grad misunnelse, som sannsynligvis berodde på det faktum at han ble betraktet som en homo novus, dvs. en romersk borger uten adelig byrd.[2]
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- Ved Prosjekt Gutenberg:
- Hos Perseus-prosjektet (Latinsk tekst, oversettelse og analyse):
- Engelsk, med noter og innledninger (red. C. D. Yonge):
- Latin (red. Albert Clark):
- Hos Cicero.Missouristate Ciceros taler (Latin og engelsk)