Dødssynden

roman av Margit Sandemo

Dødssynden er den femte boken i serien om sagaen om Isfolket av den norske forfatteren Margit Sandemo. Bokserien ble gitt ut fra 1982 til 1989. Bokserien er en slektssaga som følger slekten Isfolket gjennom århundrene.

HovedpersonerRediger

Handling i DødssyndenRediger

Spirituelle Cecilie Meiden, Tengels datterdatter, var kommet i ulykke. Hun var gravid- med sognets dypt ulykkelige prest. Cecilie hadde ikke hatt noen følelser for presten, det var hennes gode venn Alexander Paladin hun hadde tenkt på. Alexander hadde forøvrig større problemer. Han skulle til retten, for ryktene sa at han hadde tilbøyligheter som ble straffet med døden: homofili.

Ettersom Cecilie og Alexander alltid hadde vært gode venner, bestemmer de seg for å inngå et fornuftsekteskap. Cecilie- som har følelser for Alexander- går inn i ekteskapet med klare øyne, og vissheten om at hun aldri vil vinne Alexanders kjærlighet. Alexander ville ta i mot det kommende barnet med åpne armer, ettersom han ikke kunne skaffe seg en arving selv.

Kort tid etter bryllupet må Alexander reise ut i felten. I krigen blir han hardt skadd, og ligger i syketeltet for en lang tid. Sykteteltet er usedvanlig rent, og når han endelig får snakket med feltskjæren, får han seg en stor overraskelse. Til hans store forskrekkelse er det Cecilies legekyndige fetter Tarjei Lind av Isfolket som er legen i syketeltet. Men når Alexander forklarer at han er Cecilies ektemann er Tarjeis forskrekkelse større enn hans. Alexanders krigsskade er meget alvorlig, og han vil mest sannsynlig være lam fra livet og ned for resten av sitt liv. Han ble skutt i ryggen av fienden, og det er umulig for Tarjei å få kulen ut igjen.

Uheldigvis mister Cecilie barnet etter et katastrofalt uhell. Hun falt av en hest, og riene satte inn. Barnet var dødfødt. Alexander Paladins søster Ursula Paladin er til stor støtte for Cecilie etter uhellet, og innser endelig Cecilies kjærlighet til hennes bror.

Når Alexander er frisk nok til å komme hjem, behandler Cecilie ham med varsomme hender, og de gjør øvelser hver kveld for å få liv i benene hans igjen. Etter å ha bøyd det ene benet hans for langt fram skriker Alexander til. Han blør ut av såret på ryggen- Cecilie hadde tatt for hardt i. Dagene går, men såret hans vil ikke gro. Cecilie prøver å tilkalle sin fetter Tarjei på overnaturlig vis- og lykkes. Når Tarjei har fått undersøkt såret, finner han ut at kulen har flyttet seg. Den er nå synlig, og Tarjei får tak i den med varsomme hender. En ny legelsestid begynner for Alexander- såret må få gro fullstendig igjen uten forstyrrelser. Alexander kan sakte og smått gjennbygge muskulaturen, og snart er han på beina igjen. Men etter en stund finner han ut at han ikke liker Cecilie bare som venn.