Condictio indebiti er en sivilrettslig regel med utspring i romerretten om at tilbakebetaling kan kreves når en ytelse har blitt ytt uten at det har foreligget en rettslig forpliktelse. Vilkårene er at yteren må ha vært uforpliktet (indebitum solutum) og at vedkommende må ha en unnskyldelig villfarelse (solutio per errorem).

Læren om condictio indebiti gjelder i norsk rett som en rettslig standard på ulovfestet grunnlag. Regelen får ikke ubetinget anvendelse, men anvendes etter en helhetlig rimelighets- og rettferdighetsvurdering hvor reelle hensyn utgjør en sentral rolle. Det er spesielt to motstående hensyn som er fremtredende: Oppgjørshensynet, som er hensynet til at mottakere av et pengebeløp skal kunne innrette seg etter at oppgjøret er endelig, og korreksjonshensynet, som er hensynet til at utbetalingen skyldes en feil og at feil i alminnelighet bør korrigeres.[1]

Referanser rediger

  1. ^ Viggo Hagstrøm (2011). Obligasjonsrett (norsk) (2 utg.). Universitetsforlaget. s. 701-705. ISBN 978-82-15-01776-1.