Charles Boyer
Charles Boyer (1899–1978) var en fransk skuespiller som spilte i over 80 filmer mellom 1920 og 1976.[10] Etter å ha tatt utdannelse innen drama startet Boyer som skuespiller på teater, men fikk suksess som filmskuespiller i 1930-årene. Rollene han blir husket best for var i to av den tids høyest verdsatte romantiske dramafilmer: Algiers (1938) og Stevnemøte (1939). En annen berømt rolle var i mysterie-thrilleren Gasslys fra 1944. Han ble fire ganger nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle.
Charles Boyer | |||
---|---|---|---|
Født | 28. aug. 1899[1][2][3][4] Figeac (Lot, Frankrike)[5] | ||
Død | 26. aug. 1978[1][2][3][4] (78 år) Phoenix (Arizona, USA)[6][7] | ||
Beskjeftigelse | Filmskuespiller, TV-produsent, manusforfatter, filmprodusent, teaterskuespiller, skuespiller, sanger, fjernsynsskuespiller | ||
Utdannet ved | Sorbonne | ||
Ektefelle | Pat Paterson (1934–1978) | ||
Far | Maurice Boyer[8] | ||
Mor | Augustine Marie Louise Durand[8] | ||
Nasjonalitet | Frankrike USA | ||
Gravlagt | Holy Cross Cemetery | ||
Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen Æres-Oscar (1942) Æres-Tony (1952) Stjerne på Hollywood Walk of Fame (1960)[9] Donaldson Awards | ||
Aktive år | 1920–1976 | ||
IMDb | IMDb | ||
Tidlige år
redigerBoyer ble født den 28. august 1899 i Figeac i departementet Lot, som sønn av Maurice og Louise Boyer. Han var en sjenert småbygutt da han elleve år gammel oppdaget film og teater. Under første verdenskrig utførte han komiske sketsjer for soldater mens han arbeidet som pleiemedhjelper på et sykehus.[11] Han begynte en kort tid på studier ved Sorbonne, mens han ventet på en sjanse til å studere skuespill ved Conservatoire de Paris.[12] Han dro til hovedstaden for å fullføre sin utdanning, men brukte mesteparten av tiden til å jage en karriere innen teaterkunst. I 1920 skaffet hans raske hukommelse han en sjanse til å erstatte hovedrollen i et teaterstykke, og han fikk umiddelbart en fulltreffer.[11] I 1920-årene spilte han ikke bare en elegant og sofistikert kvinnebedårer på scenen, men dukket også opp i flere stumfilmer.
Boyer signerte en kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer og han elsket livet i USA, men lite kom ut av hans første opphold i Hollywood, fra 1929 til 1931. Til å begynne med tok han filmroller bare for pengene, men fant at støtteroller var utilfredsstillende. Imidlertid, da lydfilmen kom gjorde hans dype stemme han til en romantisk stjerne.[11]
Boyers første gjennombrudd kom med en veldig liten rolle i Jean Harlows Rødt hår (1932).[13] Etter å ha spilt hovedrollen i en fransk versjon av Liliom (1934) regissert av Fritz Lang, begynte han å oppnå allmenn anerkjennelse;[14] Boyer fikk sin første hovedrolle i Hollywood i den romantiske musikalen Caravan (1934) med Loretta Young.[15] Den utflyttede franskmannen Claudette Colbert ba om han i det psykiatriske dramaet Private Worlds (1935),[11] som var en moderat suksess.[12]
Stjernestatus
redigerFram til først i 1930-årene fortsatte Boyer å lage hovedsakelig franske filmer, og Mayerling (1936), med Danielle Darrieux i den kvinnelige hovedrollen, gjorde han til en internasjonalt kjent stjerne. Den ble fulgt opp av Orage (1938), hvor han spilt mot Michèle Morgan. Privat var Boyer en boklesende og tilbaketrukket person, fjernt fra det glamorøse livet i Hollywood. Men på lerretet fikk han publikum til å besvime mens han forførte Marlene Dietrich i Allahs have (1936), Jean Arthur i History Is Made at Night (1937), Greta Garbo i Conquest (1937), og Irene Dunne i Stevnemøte (1939).[11] Hans første Technicolor-film var The Garden of Allah, som også etablerte han som en stor skuespiller i USA.[14]
I 1938 fikk Boyer sin berømte rolle som Pepe le Moko, tyven på rømmen i Algiers, en engelskspråklig nyinnspilling av den klassiske franske filmen Pépé fra Marseille med Jean Gabin. Selv om han i filmen aldri kom med invitasjonen «kom med meg til casbahen» til Hedy Lamarr, som spilte den kvinnelige hovedrollen, så var replikken med i filmens trailer. Replikken kom til å bli hengende ved han, takket være generasjoner av imitatorer og Looney Tunes-parodier.[11][16] Boyers rolle som Pepe Le Moko var allerede verdenskjent da animatøren Chuck Jones baserte figuren Pepe le Pew, det romantiske stinkdyret som ble introdusert i Odor-able Kitty i 1945, på Boyer og hans mest velkjente opptreden.[17] Boyers vokale stil ble også parodiert i tegnefilmene Tom og Jerry, hvorav den mest kjente er da Tom prøvde å gjøre kur til en hunnkatt i The Zoot Cat.
Boyer spilte i tre klassiske filmer om ugjengjeldt kjærlighet: Alt dette og himmelen også (1940), med Bette Davis; Back Street (1941), med Margaret Sullavan; og La det ikke bli dag (1941), med Olivia de Havilland og Paulette Goddard.[18]
I motsetning til sitt glamorøse image begynte Boyer tidlig å miste håret, han hadde en fremtredende mage, og var betydelig kortere enn kvinnene han spilte mot, som Ingrid Bergman. Da Bette Davis første gang så han på settet til All This, and Heaven Too kjente hun han ikke igjen og prøvde å få han fjernet.[17]
I 1943 ble Boyer tildelt en æres-Oscar for «framstående kulturelle prestasjoner for sitt arbeid med å etablere Den Franske Forskningsstiftelsen i Los Angeles som en referansekilde for Hollywoods filmindustri».
I 1944 gjorde Boyer en forvandling i rolletype fra sine tidligere filmer med sin hovedrolle i filmen Gasslys, hvor han spiller en tyv/morder som prøver å overbevise sin nygifte kone om at hun er i ferd med å bli gal.
Boyer vant aldri en Oscar, selv om han ble nominert til beste mannlige hovedrolle fire ganger, for Conquest (1937), Algiers (1938), Gasslys (1944) og Fanny (1961).
Etter andre verdenskrig
redigerI 1947 var Boyer stemmen til Capt. Daniel Gregg i Lux Radio Theatres presentasjon av The Ghost and Mrs. Muir,[19] som i filmen ble spilt av Rex Harrison. I 1948 ble han utnevnt til chevalier av den franske Æreslegionen.
Etter at en ny film sammen med Ingrid Bergman, Arch of Triumph (1948), ikke ble en kassasuksess, begynte Boyer å se etter karakterroller. Foruten flere franske filmer som Max Ophuls' Fruens hemmelige timer (1953, igjen med Danielle Darrieux) og Nana (1955, mot Martine Carol), beveget han seg også inn i fjernsynsbransjen som en av de opprinnelige produsentene og stjernene i Four Star Theatre, og Four Star Productions skulle komme til å gjøre både han og partnerne David Niven og Dick Powell rike.[11] I 1956 var Boyer gjestestjerne på I Love Lucy.
I 1957 spilte Boyer i en TV-versjon av det Pulitzerpris-vinnende skuespillet There Shall Be No Night, av Robert E. Sherwood. Hovedrollen ble spilt av Katharine Cornell, og ble sendt på NBC 17. mars 1957 som en del av Hallmark Hall of Fame.[20] Han ble nominert til en Golden Globe som Beste Skuespiller for filmen The Happy Time (1952), og ble også nominert til en Emmy for Beste Skuespiller i en Dramaserie for sitt arbeid i Four Star Playhouse (1952–1956).
I 1951 spilte Boyer på Broadway i en av sine mest kjente roller, som Don Juan i en framføring av tredje akt av George Bernard Shaws Man and Superman. Dette er akten som vanligvis er kjent som Don Juan in Hell. I 1952 vant han en æres-Tony for Don Juan in Hell. Stykket ble regissert av skuespilleren Charles Laughton. Laughton spilte Djevelen, med Cedric Hardwicke som statuen av den militære kommandanten som Don Juan hadde drept, og Agnes Moorehead som Dona Anna, kommandantens datter, en av Juans tidligere erobringer. Produksjonen var en suksess hos kritikerne, og ble senere innspilt i sin helhet av Columbia Masterworks, som en av de første komplette innspillingene noensinne av en teaterproduksjon, bortsett fra musikaler. Per 2006 har den ennå ikke blitt utgitt på CD, men i 2009 ble den tilgjengelig som en MP3-download.[21] Boyer hadde igjen hovedrollen sammen med Claudette Colbert i Broadway-komedien The Marriage-Go-Round (1958–1960), men sa til produsenten, «Keep that woman away from me».[22] Han ble også nominert for en Tony Award som Beste Skuespiller i et Drama for Broadway-produksjonen av Lord Pengo i 1963. Senere samme år spilte Boyer i Man and Boy på scener i både London og New York.[23]
Senere karriere
redigerInnen film fortsatte Boyer å spille eldre roller: i Fanny (1961) mot Leslie Caron; Barbent i parken (1967) med Robert Redford og Jane Fonda, og den franske filmen Stavisky (1974, med Jean-Paul Belmondo i hovedrollen). For den sistnevnte vant han New York Film Critics Circle-prisen for beste mannlige birolle,[11] og mottok også en «Special Tribute» på filmfestivalen i Cannes.[24]
Boyer spilte i TV-serien Oss kjeltringer imellom (The Rogues) sammen med David Niven og Gig Young. Serien gikk til og med 1964–1965-sesongen.
Boyers karriere varte lengre enn andre romantiske skuespillere, noe som ga han tilnavnet «den siste av filmens store elskere»."[18] Han spilte i 1966 inn et svært mørkt album kalt Where Does Love Go?. Albumet besto av kjente kjærlighetssanger sunget (eller snarere snakket) med Boyers karakteristiske dype stemme og franske aksent. Platen var etter sigende Elvis Presleys favorittalbum de siste 11 årene av hans liv, og den han hørte mest på.[25]
Senere i livet vendte Boyer seg mot karakterroller i filmer som: Jorden rundt på 80 dager (1956), Hvordan man stjeler en million (1966, med Audrey Hepburn i hovedrollen), Is Paris Burning? (1966), og Casino Royale (1967). Han hadde en betydelig rolle som en korrupt tjenestemann i filmversjonen fra 1969 av The Madwoman of Chaillot, med Katharine Hepburn. Hans siste større filmrolle var som High Lama i en musikal-version av Lost Horizon (1973), som imidlertid fikk dårlig mottakelse.
For sine bidrag til film- og TV-industrien har Boyer fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame ved 6300 Hollywood Boulevard.
Privatliv
redigerI tillegg til fransk og engelsk snakket Boyer også italiensk tysk og spansk.[12][26] Hans eneste ekteskap var med den britike skuespillerinnen Pat Paterson, som han møtte under et middagsselskap i 1934. De to ble forlovet etter to uker og giftet seg tre måneder senere.[17] De flyttet senere fra Hollywood til Paradise Valley i Arizona.[27] De var gift helt til hun døde i 1978.
I Hollywood var Boyer også en av de få nære vennene til den store franske skuespilleren og sangeren Maurice Chevalier.
Boyer ble amerikansk statsborger i 1942.[28]
26. august 1978, to dager etter hans kone døde av kreft, og to dager før sin egen 79-årsdag, begikk Boyer selvmord med en overdose Seconal mens han var hjemme hos en venn i Scottsdale i Arizona. Han ble kjørt til et sykehus i Phoenix, hvor han døde.[27] Han ble begravet på Holy Cross Cemetery i Culver City, California, ved siden av sin kone og sin sønn Michael Charles Boyer (1943–1965).
Filmografi
rediger- L'Homme du large (1920)
- Chantelouve (1921)
- Le Grillon du foyer (1922)
- Esclave (1922)
- Infernal Circle (1928)
- La Barcarolle d'amour (1929)
- Captain Fracasse (1929)
- Le Procès de Mary Dugan (1930)
- Révolte dans la prison (1931)
- The Magnificent Lie (1931)
- Løslatt på prøve (1932)
- Mr. Richman fra India (1932)
- Rødt hår (1932)
- The Man from Yesterday (1932)
- La Bataille (1933)
- L'Épervier (1933)
- The Empress and I (1933, voice)
- Havets ørner (1933)
- Moi et l'impératrice (1933)
- Liliom (1934)
- The Battle (1934)
- The Only Girl (1934)
- Caravan (1934)
- Caravane (1934)
- Le Bonheur (1934)
- Private Worlds (1935)
- Break of Hearts (1935)
- Shanghai (1935)
- I Loved a Soldier (1936, uferdig film)
- Mayerlingdramaet (1936)
- Allahs have (1936)
- Som en tyv om natten (1937)
- Maria Walewska (1937)
- Tovarich (1937)
- Besettelse (1938)
- Algiers (1938)
- Le Corsaire (1939)
- Stevnemøte (1939)
- Da morgenen kom (1939)
- Alt dette og himmelen også (1940)
- Menns skjulte veier (1941)
- La det ikke bli dag (1941)
- Ektemann på rasjon (1941)
- Manhattan-skjebner (1942)
- En nasjons hjerte (1943, kun USA-versjonen)
- Evig uskyld (1943)
- Flesh and Fantasy (1943, tredje segment)
- Gasslys (1944)
- Hun ga seg til slutt (1944)
- The Fighting Lady (1944, kun fransk versjon) Forteller
- Som hemmelig agent (1945)
- The Battle of the Rails (1946)
- Cluny Browns feiltrinn (1946)
- En kvinnes hevn (1948)
- Triumfbuen (1948)
- Det 13. brevet (1951)
- Det store under (1951)
- Den lykkelige tiden (1952)
- Torden i Østen (1952)
- Fruens hemmelige timer (1953)
- Boum sur Paris (1953)
- Spindelvev (1955)
- Nana (1955)
- Deilig å være kvinne (1956)
- Jorden rundt på 80 dager (1956)
- Paris, Palace Hotel (1956)
- It Happened on the 36 Candles (1957) (ukreditert)
- En pariserinne (1957)
- Maxime (1958)
- The Buccaneer (1958)
- Fanny (1961)
- Midnight Folly (1961)
- De fire ryttere (1962)
- Julia, du er vidunderlig (1962)
- Miss Millies millioner (1963)
- A Very Special Favor (1965)
- Hvordan man stjeler en million (1966)
- Brenner Paris? (1966)
- Casino Royale (1967)
- Barbent i parken (1967)
- Hot Line (1968)
- April, April (1969)
- Den gale fra Chaillot (1969)
- Tapte horisonter (1973)
- Stavisky (1974)
- Nina (1976)
TV
rediger- Four Star Playhouse (29 episoder, 1952–1956)
- Charles Boyer Theater (1953)
- The Jackie Gleason Show (1 episode, 1953)
- Toast of the Town (2 episoder, 1953)
- I Love Lucy episode: Lucy Meets Charles Boyer (1956)
- Climax! (1 episode, 1956)
- Hallmark Hall of Fame (1 episode, 1957)
- Playhouse 90 (1 episode, 1957)
- A Private Little Party for a Few Chums (1957)
- Goodyear Theatre (episoder ukjent, 1957–1958)
- Alcoa Theatre (3 episoder, 1957–1958)
- What's My Line? (4 episoder, 1957–1958, 1962–1963)
- The Dinah Shore Chevy Show (1 episode, 1960)
- The Dick Powell Show (4 episoder, 1962–1963)
- A Golden Prison: The Louvre (1964, presenter)
- Oss kjeltringer imellom (The Rogues) (8 episoder, 1964–1965)
- The Bell Telephone Hour (1 episode, 1966)
- The Name of the Game (1 episode, 1969)
- Film '72 (1 episode, 1976)
Diverse
rediger- The Candid Camera Story (Very Candid) of the Metro-Goldwyn-Mayer Pictures 1937 Convention (1937) (ukreditert)
- Hollywood Goes to Town (1938)
- Les îles de la liberté (1943) Forteller
- Congo (1945) Stemme
- On Stage! (1949)
- 1955 Motion Picture Theatre Celebration (1955) (ukreditert)
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Boyer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=charles;n=boyer[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID boyercharle[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.aveleyman.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ walkoffame.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Obituary Variety, 30. august 1978.
- ^ a b c d e f g h TCM Film Guide, s. 29.
- ^ a b c Larry Swindell (1983). Charles Boyer: The Reluctant Lover (på engelsk). Doubleday.
- ^ «Charles Boyer - Biography». Classic Movie Favorites. Besøkt 8. februar 2011.
- ^ a b «Charles Boyer». All-Movie Guide. Besøkt 8. februar 2011.
- ^ Hal Erickson. «Caravan». All-Movie Guide. Besøkt 8. februar 2011.[død lenke]
- ^ Paul F. Boller, Jr., John George (1989). They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-505541-1.
- ^ a b c TCM Film Guide, s. 31.
- ^ a b «Charles Boyer». TCM Movie Database. Arkivert fra originalen 18. april 2009. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ «Lux Radio Theatre Log». Audio Classics Archive. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ «HALLMARK HALL OF FAME: THERE SHALL BE NO NIGHT, ACT 1 (TV)». The Paley Center for Media. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ «Don Juan in Hell by George Bernard Shaw». Amazon.com. Saland Publishing. 28. april 2009.
- ^ Bernard F. Dick (2008). Claudette Colbert: She Walked in Beauty. University Press of Mississippi.
- ^ «Man & Boy». The Actors Company Theatre. Arkivert fra originalen 28. juli 2011. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ «Charles Boyer Awards». Hollywood.com. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ «Clambake - United Artists 1967». For Elvis Fans Only. EPE. Arkivert fra originalen 28. august 2008. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ Paul F. Wilson. «Charles Boyer (1899 - 1978)». Find A Grave. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ a b «Celebrity Sightings - B». Bankruptcy & Debt Information from Doney & Associates. Besøkt 9. februar 2011.
- ^ British Film Institute (1995). Ginette Vincendeau, red. Encyclopedia of European Cinema (Cassell Film Studies). London: Continuum International Publishing Group (tidligere Cassell Academic).
Litteratur
rediger- TCM Film Guide (2006). The 50 Most Unforgettable Actors of the Studio Era: Leading Men. San Francisco, California: Chronicle Books.
- Larry Swindell (1983). Charles Boyer. The Reluctant Lover. Garden City, New York: Doubleday & Company, Inc. ISBN 0-385-17052-1.
Eksterne lenker
rediger- (en) Charles Boyer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Charles Boyer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Charles Boyer på Internet Movie Database
- (sv) Charles Boyer i Svensk Filmdatabas
- (da) Charles Boyer på Filmdatabasen
- (da) Charles Boyer på Scope
- (fr) Charles Boyer på Allociné
- (en) Charles Boyer på AllMovie
- (en) Charles Boyer hos The Movie Database
- (en) Charles Boyer hos Internet Broadway Database
- (en) Charles Boyer på MusicBrainz
- (en) Charles Boyer på Songkick
- (en) Charles Boyer hos American National Biography
- (fr) À propos de Charles Boyer et de Figeac. Sur le site Quercy.net
- (en) Photographs and literature