Cellepotens er en samling egenskaper som begrense hva en enkelt celle kan bli til.[1][2][3] Det best kjente eksemplet på celletyper med høy cellepotens er stamceller, som kan bli til nær sagt hvilken som helst celletype i det voksne individet. I motsatt ende av skalaen har vi røde blodlegemer som hos høyere virveldyr mangler cellekjerne og ikke kan dele seg og følgelig ikke gi opphav til noen annen type celler.[4][5] Celler med høy cellepotens kalles pluripotente og har muligheten til å bli til mange forskjellige celletyper, mens celler med lav cellepotens bare kan bli til en enkelt eller et lite fåtall celletyper.[6]

Dannelsen av forskjellige blodceller fra en stamcelle gjennom celledifferensiering. Stamcellene har høy cellepotens, men kan ikke fylle funksjonen som blodcelle direkte.

Cellepotens er et viktig fenomen i utviklingsbiologi og fosterutvikling, der helt udifferensierte celler gi opphav til de tre kimlagene, som igjen gir opphav til de forskjellige celletypene de voksende individene består av. Mindre spesialisertee celler har høy cellepotens, mer spesialiserte celler har lavere cellepotens. Planter, som har langt færre celletyper enn de fleste dyr har mye høyere cellepotens, og selv små fragmenter av et individ kan vokse opp til et fullverdig nytt individ via stiklinger.[7] Også svamper og end el flatormer har en liknende cellepotens, mens mer avanserte dyr med mer differensiert vev ikke har samme fleksibilitet.[8]

Referanser rediger

  1. ^ Mahla RS (2016). «Stem cells application in regenerative medicine and disease threpeutics». International Journal of Cell Biology. 2016 (7): 19. PMC 4969512 . PMID 27516776. doi:10.1155/2016/6940283. 
  2. ^ Hans R. Schöler (2007). «The Potential of Stem Cells: An Inventory». I Nikolaus Knoepffler. Human biotechnology as Social Challenge. Ashgate Publishing, Ltd. s. 28. ISBN 978-0-7546-5755-2. 
  3. ^ «Stem Cell School: Glossary». Arkivert fra originalen 7. oktober 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. oktober 2016. Besøkt 9. mai 2019. 
  4. ^ Romer, A. S.; Parsons, T. S. (1985) [1977]. The Vertebrate Body (6th utg.). Philadelphia: Saunders. ISBN 978-0-03-058443-5. 
  5. ^ Nicholson, H.A. (1880): Manual of Zoology, Blackwood And Sons. Original text
  6. ^ «Biology Online». Biology-Online.org. Besøkt 25. april 2013. 
  7. ^ Ikeuchi, M.; Ogawa, Y.; Iwase, A.; Sugimoto, K. (3. mai 2016). «Plant regeneration: cellular origins and molecular mechanisms» (PDF). Development. 143 (9): 1442–1451. doi:10.1242/dev.134668. Besøkt 9. januar 2017. 
  8. ^ Bosch T.C.G. (2007). «Why polyps regenerate and we don't: Towards a cellular and molecular framework for Hydra regeneration». Developmental Biology. 303: 421–433. doi:10.1016/j.ydbio.2006.12.012.