Catullus
Gaius Valerius Catullus (født ca. 84. f.Kr., død ca. 54 f.Kr.), også kjent som Catull, var en av de mest innflytelsesrike romerske diktere i det 1. århundre f.Kr. Hans dikt studeres stadig, og hans innflytelse kan stadig gjenfinnes innenfor diktningen og andre kunstformer. Han hører med til de tidligste lyriske dikterne i Romerriket.[1]
| Catullus | |||
|---|---|---|---|
 Moderne byste av Catullus ved Sirmione, hvor dikterens familie hadde en villa. | |||
| Født | ca. 84 f.Kr. Verona | ||
| Død | ca. 54 f.Kr. Roma | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
| Partner(e) | Clodia | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Biografi rediger
Man vet lite sikkert om Catullus' liv. De fleste antikke kilder, som Suetonius og dikteren Ovid[2] er samstemmige om at han ble født i eller i nærheten av Verona. Han var medlem av en førende ridderfamilie fra Verona, men levde i Roma det meste av livet. I 61. f.Kr. forelsket han seg i kvinnen som figurerer i diktningen hans som «Lesbia» (det vil i «kvinnen fra Lesbos» en øy i Egeerhavet som var hjemstedet til Sapfo). I 57. f.Kr. fulgte han sin venn Memmius til Bithynia, hvor Memmius hadde fått stillingen som propraetor. Catullus' eneste politiske stilling var ett år som stabssjef for guvernøren i Bithynia.
Det er usikkert når Catullus døde. Enkelte antikke kilder forteller at han døde av utmattelse 30 år gammel. Tradisjonelt sies han å ha levd fra 84 f.Kr. til 54 f.Kr., siden man ikke kjenner noe dikt fra etter 54 f.Kr.
Diktning rediger
Catulls forfatterskap har blitt overlevert i en antologi med 116 carmina (sanger). Disse kan deles i tre: 60 korte dikt på ulike former, 8 lengre dikt og 48 epigrammer. Om det er Catull selv eller noen andre som står for rekkefølgen på diktene, vites ikke. Catull regnes blant neoterikerne, en gruppe unge poeter som hentet inspirasjon fra hellenistisk diktning fra 200-tallet f.Kr.[3]
De korte diktene og epigrammene kan deles i fire etter sitt innhold:
- dikt til eller om venner av Catull
- erotiske dikt
- spottende dikt, ofte temmelig frekke, rettet til tidligere venner, andre av Lesbias elskere, diktere, kjente politikere (som Julius Cæsar og talere (som Cicero)
- kondolansedikt til trøst for venner
Alle disse diktene viser den epikureiske holdningen til Catull og vennene hans. De holdt seg for det meste utenfor politikken og var mest interessert i poesi og kjærlighet; man foretrakk venustas (sjarm) fremfor virtus (dygd, bevist i det politiske eller militære) som blant andre Cicero forfektet. Romerske diktere tok vanligvis for seg spørsmål om livets virkelige verdier (mos maiorum) og mening. Catull skriver heller om kjærlighetens gleder og sorger.[1] Han utleverer egne følelser og lyster, og bryr seg lite om det romerske idealet om måtehold. Denne subjektiviteten var ny i den romerske litteraturen, og dannet skole for en diktning der «den personlige kjærlighetsopplevelsen står i sentrum»[1]. Senere sto Tibull, Properts og Ovid for liknende dikt.
De åtte gjenværende diktene er syv hymner og ett epillion (et lite epos),en sjanger foretrukket av neoterikerne.
En stadig tilbakevendende skikkelse i Catulls amorøse dikt er kvinnen Lesbia.[1] Kjærligheten til henne beskrives i alle faser, fra første tilnærming til avsluttende motvilje og hat. Både Tibull og Properts dikter opp en kvinne med navn etter greske øyer som sin elskede, henholdsvis Delia og Cynthia, men i motsetning til dem tror man Lesbia sto for en virkelig kvinne, Cloadia.
113 dikt av Catullus har blitt bevart for ettertiden. Disse er blitt oversatt til nynorsk av Erik Eggen, Sigmund Skard og Asgaut Steinnes (Samlaget 1978). De er også blitt oversatt til bokmål av Johann Grip og Henning Hagerup (Tiden 1996).
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Catullus, Gaius Valerius: Samlede dikt. Gjendiktet av Johan Grip og Henning Hagerup. Tiden, Oslo 1996. ISBN
- Weidemann, Einar: Antikken i perspektiv. Kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. Aschehoug, 1991. ISBN 82-03-13030-5
- Ovid: Amores. Først utgitt i 16. f.Kr.
Eksterne lenker rediger
|
Catullus – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |