Brudgommen

Brudgommen er en kortroman eller en stor novelle av Ingeborg Refling Hagen der hovedtemaet er kjærlighet og død. Den ble gitt ut av Aschehoug i 1927. Teksten er sterkt komprimert og fyller 94 små sider preget av samspill mellom sinn og natur, poesi, musikalitet og dramatikk mot en bakgrunn av katastrofe. Diktverket har som undertittel «en novelle fra svartedauens tid», og det forekommer mange referanser til den store manndauen i Norge på 1300-tallet. Men det er også rimelig å tenke på andre pestliknende faranger som senere gikk over norske bygder, også så seint som på 1600-tallet. Inspirert av diktverket skapte Refling Hagens svoger, den unge komponisten Eivind Groven, et stort symfonisk dikt med samme tittel. Musikkverket «Brudgommen» var fullført i 1932 og uroppført i Oslo i 1933. Tidligere, i 1928, hadde Groven skapt et større klaververk inspirert av Refling Hagens kortroman Marihand fra 1926.

Diktverket

Ingeborg Refling Hagens bok foregår i en østnorsk skogbygd. Den åpner med at den pur unge Elise drømmer om en spillemann som hun har hørt slåtter etter. Musikken har beveget henne så dypt at hun ønsker å møte ham selv. En eneste gang møtes de og finner hverandre i musikken og dansen rundt jonsokbålet på Hellerudstranda. Men de møtes aldri mer i dette liv, for bygda rammes av pest, og det blir «sorg og sut i bygdom». Ikke bare Elise mister sin spelemann, men også andre kvinner mister «brudgommen». For uten Elise blir leseren konfrontert med Asgjerd, en ung mor som fortviler over tapet av mannen, og Alis som har mistet sin brudgom under selve bryllupsfestlighetene. For henne går veiene siden «i ring i skogom». Hun nekter å ta av seg brudestasen selv om «krona brenn og sølvet borer». Tankene kretser uopphørlig om det samme, det uhelbredelige tapet. Det er et skjebnefellesskap mellom de tre kvinnene, og Alis og Asgjerd kan oppfattes som speilingsfigurer for Elise et stykke på vei. Man kan merke seg navnelikheten mellom Elise og Alis. Asgjerd er i stand til å finne trøst i sine kjærlighetsminner, symbolisert ved skisporet som lå etter mannen fra den tid han gikk på frierføtter til henne. Mens Alis' omkved er at «Væga går i ring», er Asgjerds omkved: «fàret lyste, fàret lyste. Om dagen glitret det i sol, om natten blaanet det i måneskinn».

Elise har et rikt kunstnersinn og opplever å bli stilt overfor en oppgave som består i å lytte til og ta inn over seg alle de sorgtonene hun møter på sin ferd. Slik bearbeides sorgen, og slik vokser hun i innsikt og menneskelighet. Til slutt havner også hun på kirkegåren der hun leter seg fram til spillemannens grav, mens tankene hennes fylles av en visshet om at ønskene vil oppfylles. Og som hånden hennes strekker seg oppover en bauta, faller skuggen av «et fliket rogneblad» over den - som om hennes hånd blir klappet kjærlig av «en anden haand».

Perspektivet blir nærmest universelt. Rommet rundt henne utvider seg og fylles av klokkeklang og gaukegal, stjerner som gnistrer og stjerner som raper. Da døden innhenter henne, skjer det i en stor befrielse som teksten uttrykker slik: «Og det var ikke ønske levnet så vidt som rummet rak.» De jordiske ønskers tid er definitivt omme. Det siste vi får vite er at en gren svinger - «som om en stor fugl nys hadde flakset op.» Diktverket «Brudgommen» kom i ny utgave i 1966, gjennomillustrert av Olav Bjørgum.

Eivind Grovens musikk

Første sats heter «Sommerkveld». Musikken tegner de skiftende stemningene som fyller den lengselsfulle ungjenta Elise, der hun vasser i en frodig sommereng ved solnedgang. Hun søker, og finner, tegn i naturen som kan bære bud om at hun vil få møte «spillemannen», kunstneren som er kilden til alle tonene som har funnet gjenklang hos henne.

På et tidspunkt overrisles hun selv og den grosvangre naturen av en forfriskende regnskur som er over like snøgt som den kom. Hun ser da at hun er kommet under en jordfestet regnbue. Det betyr etter folketroen at hun kan ønske seg noe og regne med at ønsket blir oppfylt. Hennes dypeste ønske er å møte spillemannen: «for øret hendes spilte det sig op en besynderlig laat som en feleslaat, saa sugende mørk og vild, som den ropte navnet hendes op att og opp att. Elise! Elise! Elise!».

Andre sats heter «Jonsokkveld med Pestvarsel». Lyse dansetoner fyller midtsommerkvelden. Ungdom danser sorgløst rundt festbålet på Hellerudstranda. Men i det fjerne bryter det fram et kontrasterende musikalsk motiv. Noe uhyggelig som lyder som fugleskrik og hestetrav konkurrerer stadig sterkere med den livsbejaende dansemusikken. I diktverket svarer dette til skildringen av en mager hest som nærmer seg planløst med en død spillemann i kjerra. Mens doningen kommer stadig nærmere, møter Elise sin spillemann i dans og musikk rundt bålet. Helt nye toner bryter igjennom, toner som kan kalles spillemannens personmotiv. Men i samme øyeblikk de to unge finner sammen, er den nifse kjøredoningen framme, og med den, pestsmitten. Det går som et ras gjennom orkesteret, og snart er danseplassen tømt for folk. Men etter en stund toner de lyse dansemotivene igjen, men nå bare som et ekko.

Tredje sats heter «Skogen». Satsen svarer til et kort avsnitt i diktverket. Men musikken folder seg ut til et fargerikt klangteppe. Elise er oppfylt av sitt møte med spillemannen og av lengsel etter å møte ham igjen. Med sinnet fylt av hans toner, drar hun til skogs for å finne ham som avtalt. Hun vet foreløpig ikke at han er død som ett av de første ofrene for pesten. For hennes fantasi blir han så nærværende at hun synes hun favner ham idet hun sovner i granens fang, som en Torneroseskikkelse, rammet av trollheksens ten. De tre første satsene er rene instrumentalsatser.

Fjerde sats består av tre underesatser. I 4A, «Pesten», suppleres symfoniorkesteret med kor og, foreløpig, én solist, Elise selv (sopran). Sommeren er over, høststormene feier over bygdene, og pesten herjer. Koret synger: «Fe dør, frende dør» og «sorg og sut i bygdom». Elises oldemor prøver forgjeves å mane vekk sykdommen som har rammet Haavard, Elises bror og Hadstad-gårdens arving. Koret tolker oldemorens manesang: «Jeg maner for svik, jeg maner for svekk …». Elise får nå vite at spillemannen er død, og opplever i en visjon å bli kronet til brur av et nifst følge med underjordiske. De synger bl.a.: «Tynge deg krona som sorg og vé / brurebud sit du til jøse’ brenn ned» (jøse’= lyset, dvs. livslyset). Om krona tynger aldri så mye, må hun heretter kjenne dens vekt så lenge hun lever. Den usynlige krona hun fra nå av bærer, er identisk med sorgen ved tapet av «brudgommen». De underjordiske synger også: «I stasen er du bønni» (bønni = bundet). Hun kan ikke fri seg fra brudestasen før «kronsmeden» som har smidd smykkene, kommer, altså ved døden.

Da broren dør, rir Elise gjennom skogen med dødsbud: «Varmen er sløkne’ på Hadstadgrua.» Men også lyse toner fra jonsokkvelden blander seg inn. Hun gjentar sitt løfte om å vente: «Je sit her å bie deg ved Vestre leet.» Og hun synes hun hører spillemannens røst: «Elise, Elise, det er navnet ditt, det er navnet ditt.» Over alt møter hun samme nød som den hun forlot: «Her er ingen heme». Og hun møter et krav om å lære, ja, ta vare på «sorgtonene», dvs. lytte og forstå den smerte som også har rammet andre mennesker. Koret synger: «Lye da, og lær tona.» Med de ordene toner denne delen ut.

4B er kalt «Pestfølget». Nå kommer flere solister til orde. Elise blir konfrontert med den ulykkelige Asgjerd og hennes spedbarn. Hun trøstes av sin far og makter å synge om skisporet eller «faret» som «lyser» dag og natt i hennes minne. Så dukker kronbruden Alis opp med sin klage: «Jeg vart vigd med døden, jeg har danset med sorgen et bryllupsdøger saa langt saa langt». Mot slutten av denne avdelingen faller Elise inn: «Varmen er sløkne på Hadstadgrua» og Alis fullfører med: «fakla er utbrent, brudgommen død /og måneøyet glaamer blekt inn i øde brudehallen».

4C «Finale», samler trådene. Elise, Asgjerd (mezzo-sopran), Asgjerds far (tenor), Alis (alt) og koret synger mot hverandre. Ulike musikalske motiv, som er knyttet til personer og stemninger i foregående satser, fungerer som ledemotiv der de krysser hverandre i gripende sammenstillinger. Også nytt musikalsk stoff kommer til. Til slutt faller koret inn med en mektig, grensesprengende hymne: «Gauk kunne gale, og klokker ringe, regnbuestråler surre, spille. Nu kunne alle himlens stjerner falle.»

Framføringer og plateinnspilling

Eivind Grovens verk ble uroppført i Oslo i 1933. Dirigent ved urframføringa var Melvin Simonsen. Det ble i alt fire framføringer, og en av disse ble direkte overført i radio. Verket fikk stor oppmerksomhet i pressen. Eivind Groven har selv fortalt om dette i det heidersskriftet som kom til hans 70-årsdag i 1971, utgitt på Noregs boklag. Det har siden vært flere framføringer og radioutsendelser. I 1964 ble verket innspilt på LP-plater (Philips, 631.094 AL) under dirigenten Øyvin Fjeldstad, og med Filharmonisk Selskaps Orkester (nå Oslo filharmonien) og Det norske solistkor. Solister var: Ragna Høst Schjerven (Elise), Elsa Nedberg (Alis), Marit Isene (Asgjerd) og Olav Ryan (Asgjerds far).

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Hagen, Ingeborg Refling 1927: Brudgommen : en novelle fra svartedauens tid. Oslo, Aschehoug

• Kraugerud, Alfhild 1951: Dikteriske virkemidler hos Ingeborg Refling Hagen, Oslo, Aschehoug

• [Groven, Eivind, ved Aslaug Groven Michaelsen 1971. «Eivind Groven fortel». I: Fjalestad, Olav red. Eivind Groven : Heiderskrift til 70-årsdagen 8. oktober 1971. Oslo, Noregs boklag, 17–89

• Kydland, Anne Jorunn 1980. Om musikk av Eivind Groven inspirert av Refling Hagens diktning. I: Gundersen, Svein red. Av skalden fikk vi landet : festskrift til Ingeborg Refling Hagen på hennes 85-årsdag 19. des. Tangen, Suttung forlag, 218–52

• Partitur til Grovens musikk Brudgommen. Tilgjengelig i manuskript på Nasjonalbibliotektet

• Dalaker, Ingrid Loe, Anne Jorunn Kydland & Dagmara Łopatowska-Romsvik red. 2013. «East of noise», Eivind Groven : Composer, ethnomusicologist, researcher. Trondheim/Oslo, Akademika