Brinckan-kvartalet svensk Kvarteret Brinckan er et boligområde som består av tre boligblokker (Brinckan 1, 2 og 3) bygget over en jernbanestasjon på den sørlige delen av Södermalm i Stockholm. De bygningene som ble reist 1987-1990 over Stockholms stasjonsområde inneholder 289 leiligheter i varierende størrelse. Det var første gang i Sverige at et vanlig jernbaneområde ble bygget over med boliger og leiligheter.

Brinckan 3, portal, 2010.

Navnet rediger

 
Fabrikken Brinckan om vinteren, 1850-årene.

Navnet "Brinckan" er avledet fra en vindmølle med samme navn. Den var eiet av skjenkestue-eier Gary Brinck, derfor er Timmermannsgatans vestlige del fra 1740 er også kalt "Brinkakvarnbacken" og "Brinckan-hill". Gary Brinck, bodde selv i Måns Brincks allé (nåværende Pryssgränd). Fabrikken Brinckan eide ble revet i 1884.

En del av nåværende kvartal Brinckan består av det tidligere kvartal Lehusen som hadde sitt navn etter Regner Leuhusen, som på midten av 1600-tallet var stattholder i Stockholm slott. Stavemåten i nabolaget har alltid vært Lehusen, ikke Leuhusen.[1] et annet området ble tidligere kalt Sør-Store Urbane Grøft eller Byens Grøft, som ble gravd ut, og innsjøen Saltburens vann rant ut mot Årstaviken. Nå er det blitt utbygget med leiligheter som ble gjennomført i 1988.

Nåværende boliger rediger

Bakgrunn rediger

 
Boligbygg "Brinckan 1, 2 og 3", Fatburs kvarngata vest, desember 2014.
 
"Fatburs Kvarngata".

Som en del av oppussing sør for stasjonens område ved brua til Stockholm södra stasjon og spor-området i kvartalet Lehusen, Byens Grøft og Brinckan, ble bygget på slutten av 1980-tallet. Det ble bygget flere nye boliger i området som var klare til salg i 1990. Nabolaget Brinckan består av tre boligblokker, (Brinckan 1, 2 og 3) og strekker seg nord for, og går sammen med Fatburs kvarngata mellom Rosenlundsgatan i vest og Timmermansgatan i øst. Planen ble juridisk bindende i oktober 1986 og representantskapets arkitekt i Stockholm bys planlegningskontor, Jan Inghe-Hagström, som også sto bak planlegging av blant annet Minneberg og Hammarby sjöstad. Husene ble tegnet av EGÅ Arkitekter, koordinerende arkitekt var Tyréns.[2]

Det var første gang i Sverige at en vanlig jernbanestasjon ble bygget over med bolighus. For å møte myndighetenes strenge krav til lydnivå i bolig (30 dBA) ble byggene i sporområdet lagt på elastiske tepper. Da prosjektet var ferdig viste målingene at lydnivået i disse hjemmene lå godt under den maksimale grensen.[3]

Brinckan 1 rediger

Eiendommen Brinckan 1 ligger lengst vest, ved siden av Rosenlundsgatan. Fra vestsiden, i Rosenlundsgatan ligger en av Stockholms jernbanestasjoner. Leilighetene ble bygget av Riksbyggen. Husene fikk et rikt arkitektonisk formspråk med mørke gavlpartier og store gulvlister. Fasadmaterialet består av stein, stukkatur og murstein.[4] Her er det bygget 106 sammenhengende leiligheter. Komplekset, som er gruppert rundt en liten firkant har fem til syv etasjer. I kjelleren på hotellet ligger Stockholm södra stasjons plattform og fra nordsiden og Bergsgruvans park som kan en se inn i gjennom strekkmetall og veggåpninger.

Brinckan 2 og 3 rediger

For byggene i Brinckan 2 og 3 ble svensk Bolig brukt som utbygger og EGÅ Arkitekter som arkitekt. Brinckan 2 og 3 består av fire sammenknyttede høyhus med forskjellig bredde og fem til åtte etasjer høye. Eiendommen inneholder 183 sammenhengende leiligheter.[5] Mot den smale Fatburs kvarngata er inngangen, og her er huset fem etasjer høyt, stigende til seks-åtte etasjer mot nord. Boligblokken i Brinckan 3 har to seks-etasjers høye, buede portaler, som var pyntet på innsiden med mønstret betong. Bygningen i Brinckan 2 omsluttes av to glass-dekkede gårdsrom.[6]

Bilder rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Hasselblad (1979), s. 128
  2. ^ Bedoire, Fredric (2012) [1973].
  3. ^ «Resonance, Nr. 1, maj 2005.» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2014. Besøkt 5. juni 2016. 
  4. ^ Stadsplan Pl 8357A, planbeskrivning, 1986.
  5. ^ BRF Brinckan-Lehusen, bostadsbestånd.
  6. ^ Stadsplan Pl 8357A, planbeskrivning, 1986.

Litteratur rediger